Kjære jomfru i nød, poste restante.

Tenkte bare jeg skulle gi lyd fra meg. Du sitter vel fortsatt i tårnet og venter. Vi er ved godt mot, hesten og jeg, men langt unna. Jeg vil tippe at vi har noen års marsjer foran oss før vi er framme.
Og selv er jeg heller ikke den jeg en gang var: Rustningen min er rusten. Gangeren er grå.

Som den ridder jeg er må jeg krype til korset og erkjenne at jeg har ridd feil, jeg har rett og slett havnet i galt sekel. Nå skal vi bare få i oss noe veimat og snu. Håper du fortsatt kjenner oss igjen der vi kommer haltende i solnedgangen. Men vi kommer. En gang.
Regner med at du da ikke er jomfru lenger, heller, men det får vi ta derfra.

Beste hilsen ridderen, sliten nå.