Farende fanter og de tristeste menn

Etter å ha jobbet med tv-reportasjen og dokumentaren som fag noen år, vet jeg at det alltid eksisterer bortklippet materiale. Det finnes alltid noe du ikke får se. Noe passer ikke inn, noe er faglig uforsvarlig og holder ikke kvalitet, andre scener er uetiske å vise. Ikke ulikt den videoen som har sirkulert i det siste, der mannen til den finske presidenten, en viss herr Pentti Arajärvi, kikker på utringningen til kronprinsesse Mary under gallamiddagen for dronning Margrethe. Riktig så fornøyelig var det. Det var bare én hake ved det hele, viste det seg: Filmsnutten var manipulert. Åtte minutter var klippet vekk, og lydbildet var redigert av en såkalt satire-redaksjon i dansk fjernsyn slik at det skulle illudere kontinuitet. Det var et slags oppjazzet finsk fjernsynsteater, filmen vandrer rundt uten opphavsmerking og vi trykker like, like, like.

Fra virkeligheten a), men som tatt ut i fra en bortklippet scene fra en David Lynch-film, den blinde damen med hvit stokk og førerhund i sele, kryssende Youngstorget skrått mot Torggata der jeg passerte: Retrieveren hadde en diger spekepølse på tvers i kjeften. Et helt absurd syn, jeg måtte snu meg for å undersøke om dette virkelig var sant, eller om synet mitt var manipulert. Nei, det var virkelig, hunden bar på en diger spekepølse, innpakket i plast, med etikett og det hele. Jeg synes jeg hører David Lynch: «No. No, this is too insane, cut. Cut. A dog carrying a sausage. And a blind lady. Fucking stupid, what was I thinkin’. Let’s shoot the log lady, instead.»

Fra virkeligheten b), men her vet jeg ikke i hvilken kategori jeg skal plassere filmen: I køen på Rimi, en polsk bygningsarbeider står foran meg i køen og skal betale sekstito femti for en pakke kefir og to brød. Han skal betale med mynt i myntautomaten, men myntautomaten henger seg opp og vil ikke ta myntene, telleverket stanser på etparogtredve kroner, polakken blir mer og mer fortvilet, han har ikke kort, og åpenbart har han beregnet nøyaktig hvor mye han skal betale i mynt, det danner seg svetteperler i det slitne ansiktet. Ekspeditøren har ikke lov til å ta imot mynt i kassa, det er et ransforebyggende tiltak. Jeg ser det er flere enn meg som holder kortene våre i beredskap for å kunne komme mannen med den malingsflekkede kjeledressen til unnsetning, men det løser seg når ekspeditøren (det finnes fortsatt handlekraftige ekspeditører) resolutt svinger seg rundt disken, plukker opp myntene fra returskålen og putter dem i sin egen lomme med et blunk til polakken som har begynt å skjelve. Scenen er til og med for absurd for å kunne havnet i en Monty Python-film: «Norwegian shop cannot take Norwegian money? Oh dear. No. No, cut, cut. Well, right. Right. Now to Mr Creosote.»

Noen ganger må man – jeg, vi – stanse opp, tenke gjennom visse saker. Av en hel mengde ulike årsaker gjør mennesker ikke så rent sjeldent opp status i sine liv. Jeg tenker på flere, ikke bare meg, men blant andre denne optikeren som levde i Rantapää. Og vil dere virkelig ha finsk fjernsynsteater, så skal dere få det. Fjernsynsteateret viser: Oppgjør i Rantapää.

Dette fant sted for mange år siden nå, derfor er tallene forlengst utdaterte, jeg går ikke god for dem nå: Ved den finske folketellingen på den tiden et sted på åttitallet stoppet statistikernes telleverk på 263 sjeler. Rantapää var på ingen måte verdens navle.
– Og nå har pinadø alle innbyggerne fått supersyn, konstaterte optiker Juha Hirvasniemi halvhøyt for seg selv og kikket bedrøvet ned i kassaskuffen. Konkursen stod klar med sørgerender.

Slik jeg forstår denne historien – den har tross alt blitt til i mitt eget hode, så jeg burde vite det: Det var ikke det at optiker Hirvasniemi ikke unnet sine kunder å se godt: Absolutt ikke! Han hadde tvert i mot skjøttet sin optikergjerning med flid og møye gjennom alle disse trettisju årene i faget. Men en optiker er, enten man ser det slik eller sånn, avhengig av at folk må justere sitt syn på kort eller lang sikt. De tidene var det slutt på i Rantapää.

I normal forstand skulle 263 sjeler bli totalt 526 øyne som trengte etterkontroll, justering, korreksjon og smøring. Og slik ville det også ha vært om ikke tømmerhogger Sallinen hadde sprunget inn i en gjenstridig furukvist i 1982. Det var med andre ord 525, ikke 526, øyne ved Rantapää-elvens bredder. Men selv dét burde være nok til å brødfø en optiker med enerett. Det er det altså ikke, tenkte optiker Juha Hirvasniemi og dyttet kassaskuffen tilbake med et smell.

Det hadde ikke alltid vært slik. Det var en gang da den store papirfabrikken i Naumanjärvi gjorde optikergjeringen til noe å leve av. Daglig kom det maskinister, skjærere og kontorfolk til butikken for å handle eller la seg kontrollere. Det hendte støtt og stadig at en rullskjærer måtte innom til synskontroll fordi direktøren mente at rullene stadig ble mindre, og det skulle han ikke ha noe av. Ja, det hendte til og med at direktøren selv tok turen til optikeren fordi han mente at han så røde tall på høylys dag:
– Sett meg i stolen, Hirvasniemi, jeg vil se bunnlinjen! pleide han å rope når han entret lokalet med frostdekket mårskinnspels.

Men tider skulle komme. Det var visst noe med en stigende og plagsom vrangvilje i markedet mot bleket, ferskt papir. Ja, dette kan dere spørre Frederic Hauge om, hvis dere ikke tror meg. En dag hadde en underkomité i Riksdagen mumlende måttet ilegge særavgifter på godt, gammeldags papir. Miljøkrav, ble det sagt, tidens nye. Og året etter måtte direktøren innkalle til allmøte:
– Det er slutt. Velsigne dere alle sammen, og takk for alle disse årene i det hvite papirets tjeneste, sa han, trakk på seg mårskinnspelsen og forlot fabrikken sin med skjelvende underleppe. Siste rull var skipet ut. Arbeiderne dro med rutebussen sørover, og optiker Hirvasniemi ble sittende tilbake med femtiåtte esker brilleinnfatninger og tre års forbruk av kontaktlinser, styrke minus fire og minus fem. Det var de styrkene det gikk mest av.

Nå for tiden var det de gjenværende innbyggerne optiker Hirvasniemi ikke greide å forstå seg på. Han hadde ligget våken om nettene og tenkt på langsynthet: De fleste av innbyggerne i Rantapää hadde forlengst gått over i det finske folkepensjonsfondets utbetalingsregister, noe som skulle bety at selv den mest skarpsynte snart måtte ha briller på plussiden. Men nei. Og selv den enøyde tømmerhogger Sallinen burde kommet innom – optiker Hirvasniemi hadde til og med spurt etter innkjøpspris på monokkel fra et antikvariat i Sverige, og for egen del lagt på en mindre provisjon. Men nei. Sallinen hugget fortsatt sine furulegger med stø hånd, og de eneste gangene han så dobbelt var under juletrefesten, og det var ikke optiker Hirvasniemis bord, men lensmannens.

Denne dagen hadde optikeren notert ett eneste navn i avtaleboken. Forsåvidt den eneste avtalen i dette halvåret: Fru Lärvinen. Hun hadde klaget over løse brillestenger, og hadde dårlige ben. Nå måtte de strammes. Brillestengene, altså. Og denne dagen klokken 15 skulle hun komme. Det dundret en tømmerbil forbi utenfor. Snart sitter jeg her alene, på en snauhogd slette, som en turistattraksjon, den ulykksalige optikeren i Rantapää, tenkte Hirvasniemi, og bråvåknet fra sine mismodige tanker da det klang i dørklokken:
– God dag, og signe været, det er frostrøyk over Rantapää-elven i dag, sa fru Lärvinen og humpet inn med plasthofter og hickory-stokk.
– Hyggelig, fru Lärvinen, jeg greide akkurat å få plass til Dem i avtaleboken, smilte optikeren og lukket boken diskret.
– Det var disse brillestengene, de slarker når jeg går. Og hoftene, åh, min skaper.
– Slarker hoftene også?
– Nei, de er formstøpt i Sveits.
– Å, slik sett. I Sveits, De, svarte Hirvasniemi og løftet brillene av fru Lärvinens nese:
– Forresten, hvor lenge siden er det at De var her på kontroll? fortsatte han. Fru Lärvinen spisset munnen:
– Ja, det vet vel De like godt som jeg, det var vel på høstparten i 1979?
– Nettopp, svarte Hirvasniemi og vinket henne inn på kontoret:
– Nå tenker jeg at vi tar en kontroll for sikkerhets skyld, frue.
– Er det virkelig nødvendig? Hva skal det tjene til, og hva skal det så koste? spurte fruen og slepte seg vuggende etter ham.
– Fru Lärvinen, min yrkesstolthet sier et definitivt ja, og dette skal jeg spandere, svarte optikeren, bukserte damen på plass i stolen og satte apparatet på nesen hennes.
– Min svigersønn sier at det er meget å finne i byen for tiden. Han kjøpte nettopp sine briller der, sa fru Lärvinen og myste.
– Jasså. Jaha. Sier han det, De. Så det sier De.
– Men jeg er skeptisk.
– Det er De med rette, frue. La oss nå se. Eller rettere sagt, nå er det De som skal se, sa Hirvasniemi og skrudde glassene på fruens nese fram til pluss åtte:
– Ser De den nederste linjen på plakaten?
– Hirvasniemi, jeg ser knapt den øverste, svarte fru Lärvinen og tørket nesen.
– Det var vel det jeg tenkte meg, mumlet optikeren. Han tenkte seg om et øyeblikk, det pustet frost langs vinduskarmene:
– Dette var nemlig den styrken De har i dag, løy Hirvasniemi.
– Virkelig? utbrøt fruen og stappet lommetørkleet i kåpelommen:
– Og jeg som trodde at det tidvis bare var frostrøyken ute og snø på tv-apparatet inne?
– Det er det alle tror, frue, svarte optikeren og skrudde prøveglassene diskret til styrke null.
– Næmmen Hirvasniemi! Nå ser jeg strålende klart! jublet fru Lärvinen opprømt.
– Javisst. Det var vel det jeg tenkte meg, mumlet optikeren nedstemt og klappet sammen apparatet:
– Vel, frue. De trenger, som De selv ser, omfattende korreksjon. Nå kaster vi disse gamle brillene, og istedet går vi over på noe aldeles nytt. Nettopp ankommet fra hovedstaden. Nymotens teknologi, frue, sa optiker Hirvasniemi og åpnet skapet ved veggen.

Senere den ettermiddagen, ved kjøkkenbordet, mente fru Lärvinen at hun kunne se optiker Juha Hirvasniemi stige inn på sørgående rutebuss med en koffert i hånden. Men hun kunne ikke vite det helt sikkert, for frostrøyken lå uvanlig tett langs Rantapää-elvens bredder, konstaterte hun gjennom første dagspakning av sin treårsbeholdning av kontaktlinser, styrke minus fire og minus fem. Og tv-apparatet hadde hun kastet til hundene. Det synes jeg ikke er det minste merkelig, for har man sett ett finsk fjernsynsteater, så har man sett dem alle.

Jeg greier ikke å bestemme meg for hva vi kan trekke for slags slutninger av dette: Er det at lediggang avler kjeltringstreker, eller er det at satsingen på miljøpapir var lite gjennomtenkt? Her om dagen gikk jeg forbi dette tv-apparatet som stod velplassert på historiens skraphaug utenfor en bruktbutikk i Storgata, og kan det ha vært dette apparaturet som fruen hadde sitt verdensbilde og manglende gangsyn fra? Det er ikke godt å si, i dag, det kan vel hende fjernsynet ble solgt til Norge i håp om at det ville være noe bedre å se her. Og vi kan bare forestille oss det: Postkassene over inneholder antakelig purring på første kvartal linsensavgift fra Kringkastingen. Samt uadressert reklame fra en øyelaserklinikk. Tidens ironi.

Ett er klart: værmeldinger har den vist. Har Theisen vært her? Eller gamle Trægde? For om vi spoler noe tilbake: Bare noen korte år senere, i Norge, hendte dette tapet av illusjoner som jeg har fortalt om fra Finland en statsmeteorolog i Tromsø, han hadde bestemt seg for å sjekke om somrene før var så fryktelig bedre enn somrene nå. Han ville undersøke om det virkelig var slik at alt var så mye bedre før i tiden. Det burde han aldri ha gjort.

Han fant ut, gjennom svarte tall på hvite statistikkark (gudbedre, de var til og med på Meteorologisk Institutt tvunget, etter Statens forordninger, til å presentere dette på resirkulert papir, og tror dere meg ikke, så bare spør Frederic Hauge), at barndommens somre egentlig var noe bortimot sammenhengende regn og drittvær. Det var bare glimt av sol og skyfritt. Alt han hadde trodd på om barndommens blå lykke forsvant, og han ble så skuffet, denne meteorologen. Han ble så desillusjonert at han sluttet som meteorolog, ja, han stormet inn på kontoret til sjefmeteorologen, la statistikken slamrende på bordet og sa at vitenskapen og kalde fakta hadde tatt fra ham troen på alt! Alt! Han syklet gråtende hjem, solgte huset med tap og flyttet til ei øde øy i Det Indiske Hav, tror jeg det var, og der lever han den dag i dag på kokosnøtter og fisk og gamle minner.

Så du kan trygt arkivere det du vil og bare gi blaffen i resten. Gå videre. Glem det. Du trenger ikke føre statistikk over gode og dårlige somre, eller hvem som så hva når. Det fører deg ingen andre steder hen enn lukt ut i kjeltringstreker, eller til en øde øy på en streng diett av kokosnøtter, fisk og gamle minner. Velg selv. Nå tenker jeg at jeg tar meg en kaffe, dere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *