Tilfellet «Erobreren»

NRK-serien «Erobreren» kan ha kostet opp mot 90 millioner kroner å produsere, forteller Dagbladet på papir i dag. «Det er ikke NRKs policy å kommentere konkrete budsjettall», sier dramasjef Hans Rossiné. Det bør det bli.

De dårlige kritikkene mot serien er tildels helt uforståelige. Men det åpner for en gylden mulighet til å avmystifisere noe av anmelderrollen og gjenta hypp på en gammel kjepphest: strengere krav til kulturjournalistikk i sin alminnelighet.

Med fasit i hånd etter to episoder er det lett å plukke fra hverandre eksempelvis VGs terningkast to, trillet av Øystein David Johansen 19. februar i år: Han forteller i skjødesløse, omtrentlige, overfladiske ordelag om «et univers» han ikke blir dratt inn i, han harselerer over Kim Haugens rolletolkning, og han vil slippe å få det han kaller «Fjernsynsteater-1992-vibber» av «fortellermåten» som han opplever som gammelmodig og stiv.

Vi kan ta det siste først: Noe underlig er det at en filmanmelder velger seg det upresise amatøruttrykket «fortellermåten» om det som et så komplisert samspill av virkemidler som en film består av er (forøvrig fantes ikke Fjernsynsteateret i 1992, da var det nedlagt). Likeledes er det klart at Kim Haugens nådeløse fremstilling av brutal følelseskulde og hulhet er nyanser som har måttet vike for det anmelderen ser som vestkant-ufordragelighet. Til sist er det tomt koketteri å mumle noe om et «univers» man ikke blir dratt inn i: Hva er det som er så fordømt vanskelig? Toer-anmeldelsen får terningkast to for en enerverende flathet og en rastløshets-journalistikk som knapt er til å holde ut.

Det er videre forvirrende og uklart hva Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv mener med at serien er «nedrig» og «amatørmessig», en anmeldelse innpakket i retoriske grep som tidvis fungerer som ordgyteri for å fylle plass: «Ferdig, lærer, nå har jeg skrevet langt nok, synes jeg, da.» Det er ikke til å bli klok av, terningkast én.

En profilert tv-anmelder fortalte meg en gang at anmeldelsene i stor grad var farget av hans egen personlige dagsform: Dårlig dag hjemme eller på jobb gav lave terningkast, verre var det ikke. Han skammet seg ikke i nevneverdig grad over å erkjenne den typen tilnærming til kulturjournalistikk, hans eget fag, men ville på den andre siden heller ikke stå fram med det. Den gangen han herjet i spaltene kom gjerne anmeldelsen på trykk dagen etter sending, eller over helgen, om det var premiere på lørdagskvelden. Det var et hav av tid, og i alle fall tid nok til å pusse på dagsformen med en pjolter før man satte seg til slaktebenken.

I dag får redaksjonene tilsendt anmeldereksemplarer og blir invitert til lukket pressevisning i god tid før sendetidspunktet, kanalene vil ha pr og forhåndsomtale ut så tett opp mot sending som mulig. Slik er det med tv, slik er det med film, og slik er det med bøker. Konkurransen om å være først ute er desto hardere blant anmelderne, og tid til noen ekstra tankerunder og refleksjoner til over helgen er det ikke plass til. Den tiden er forbi. Promoavdelingene har egne folk som følger opp anmelderne med en rask telefon hvis det drøyer for lenge. Den som somler blir ikke invitert neste gang. Slik sett er det rettferdig å ta både Johansen i VG og Gabrielsen i DN i forsvar: God tid på seg har de ikke. Det er ikke godt å si hva som gir best kvalitet, personlig dagsform eller tidspress og upresis observasjonsevne.

Tilbake til NRKs budsjetter: Det er ikke en NRK-privatsak hva 90 millioner kroner eventuelt har gått til. Tallet bør ikke overraske dem med kjennskap til produksjon av moderne drama, Dagbladet forteller ganske riktig at en spillefilm har en prislapp på rundt 25 millioner, og da virker ikke en sekstimers produksjon med manuskript og stab fra øverste hylle særlig dyrekjøpt for nesten det firedobbelte. Men for NRK, som lever av bevilgninger fra det offentlige, kan det være smertefullt å løfte virkeligheten opp på bordet: Skal vi ha kvalitet for lisenspengene, må vi åpne kontoen. Redselen for «hva folk vil si» (altså bevilgerne på Stortinget) sitter antakelig fortsatt i veggene på Marienlyst. Den frykten er helt uten grunn, og det begynner å bli flere år siden kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas reorganiserte store deler av NRKs satsing på norskprodusert kultur. At NRK velger å svare «ingen kommentar» kan bare bidra til å gi anmelderne rett: Bruken av opp mot nitti millioner er planløst fordelt bare på tøv og tull. Det er det selvsagt ikke. Produksjonssummen må Dagbladet selv stå inne for, men om det er slik eller sånn: «Erobreren» er et moderne kvalitetsepos laget med viten og vilje basert på norske råvarer. Hva dét skulle komme til å koste, har NRK visst hele tiden. Å røre ved nasjonararven Kjærstad er ekstremsport. NRK har selvsagt visst dét, også.

4 tanker om “Tilfellet «Erobreren»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *