En gang bodde jeg et sted der folk flest trodde at grevling åt sau.

Dette var for lenge siden, den gangen da folk flest trodde på så mye rart: At man fikk mark i magen av å spise snø, at man skulle hedre sin far og sin mor, at Gerhardsen hadde samlet landet, at melk var sunt, – en rekke slike meningsløse og fullstendig udokumenterbare påstander. Og altså at grevling var farlig for sau. Det hendte titt og ofte at godtfolk gikk langs åkerkantene og opp i skogholtene i tidlige morgentimer, la an med hagla og skjøt grevling så det ljomet over gårdstun og kjerreveier. Det fantes ikke en viltforvalter i mils omkrets som turde gripe inn, da ville vedkommende blitt kjeppjaget fra bygda. Jeg skjønte aldri helt dette grevling-styret, jeg hadde akkurat kjøpt meg seksbindsverket «Norges dyr», og ikke noe sted mellom de grønne, skinnimiterte permene stod det et eneste ord om sauedrepende grevlinger. Men jeg sa ikke noe, jeg gikk heller skogsturer på egenhånd og tenkte mitt.

Jeg burde angre på denne tausheten min. Nå for tiden er det høyeste mote å befri hverandre for ordet «burde». En enkel sjel kan betro seg: «Jeg burde ha sagt det» eller «Jeg burde ha gjort det», men venner vet råd: «Det finnes ikke noe som heter burde, ikke tenk mer på det, du gjorde ditt beste, gå videre og bruk aldri mer det ordet.» Og som morgendugg for solen en ny sommerdag forsvinner anger og pint samvittighet, og man tenker ikke mer på det, og kompasskursen er justert etter misvisningen og livet går videre og man kan hylle ens gode venner og takke for at man atter en gang havnet på rett kjøl og gikk klar av den dårlige samvittigheten. Det synes som et tidsspørsmål før strømningene i tiden rekker fram til Språkrådet i form av et opprop med krav om at hele verbet skal ut av sirkulasjon i neste ordbokrevisjon. Og sakte men sikkert er det til slutt ikke noe vi burde lenger. Slik blir det dersom man omgir seg med ja-mennesker i ett og alt, mennesker som støtter en, hyller ens tankerekker og sier «ja, jeg er helt enig, du er utsatt for urett, det var aldri noe du burde, det var andre som burde».

Så langt, så nok om grevlingene, de stakkars dyr. En annen utbredt holdning i bygda var at samer på den tiden var upålitelige, løgnaktige, uvaskede, gjerrige og tilbakestående. Jeg hørte bare brokker av samtaler om det, halve setninger som oste forakt, og heller ikke dette kunne jeg riktig få til å stemme: Jeg hadde akkurat blitt kjent med ei jente av fullblods samisk slekt, og jeg syntes verken hun var gjerrig eller dum, skitten eller spesielt åndssvak av seg. Men jeg sa ikke noe om det, jeg bare tenkte mitt. Det som derimot var påtakelig, spesielt nå når jeg tenker på det i ettertid, var at hun virket skamfull, underdanig, nervøs ute blant folk, lavmælt, – ja, med andre ord uten den selvsikre minen man kunne se hos odelsjentene eller kornbondesønnene i bygda.

Som sørsame følte hun bygdesnakket blant godtfolk der velstand og velvære ikke sjelden ble utmålt etter kornåkerareal, kjøttvekt på båsen eller gode skussmål hos presten. Det fantes ikke en AP-politiker i mils omkrets som turde ta til motmæle, for da ville vedkommende blitt kjeppjaget fra bygda. Den gang var det verre å være same i sør enn i nord. Nordpå ble det tross alt ført en kamp som ikke var til å stoppe, en demning som ble bygget førte til at andre demninger brast, men det var nordpå, og ikke i fjellbygdene og flatbygdene i sør. Samer var noe som hørte til nordpå, ikke sørpå.

Dette er så lenge siden nå. Jeg lurer noen ganger på om det er flere grevlinger igjen der, eller om den siste ble skutt i grålysningen en dag. Og i ettertid: Jeg burde selvsagt ikke nøyd meg med å tenke mitt. Jeg burde vel ha sagt noe om det, den gangen det var lov å burde noe. Jeg gjør det i dag. Det er passe seint, og passe på tide.