Men kan jeg ikke heller snakke om nye hyggelig? Noe litt lettere, noe fredags-aktig, noe om taco og Skavlan og senke skuldrene? Må det absolutt være så forjævlig alvorlig? Nei. Neida. Men jeg er ikke ferdig med døden, så langt derifra. Strengt tatt er det jo ikke døden dette handler om, men hva som skjer det nanosekundet av et liv i forhold til tidsperspektivet på den andre siden. Jeg er absolutt ikke ferdig med døden, like lite som jeg er ferdig med tanker om livet.
Den som leser dødsannonser vet at levde liv ikke bare har hatt en egenverdi, de har også en symbolverdi. Avtrykkene etter levde liv gjengitt i trykksverte, for eksempel i Aftenpostens annonsespalter fra en tilfeldig valgt dag:
Jeg vet ikke om dere ser det samme som meg: Innfor døden er de fleste nordmenn like, i alle fall de som havner i Aftenposten. Det er jo ikke noe galt i å holde fast ved, eller vende tilbake til, sin barnetro, det er ikke det jeg mener, men ble livene levd så målbevisst? Virkelig? Det kan jeg ikke helt tro. Det fantes vel noe mer de bekjente sine liv til?
Hva med pasjonene? Hobbyene. Livsviljen, lengselen etter å få beholde livet så lenge som mulig, – ja, det er jo mulig å ha flere tanker i hodet samtidig – både på Gud og korset, på nytelser og sommerdager, og Gud forby: på tull og fanteri?
Symbolene i dødsannonsene i svenske Dagens Nyheter rører meg. Noe er sikkert den dødes eget ønske, andre symboler er nok valgt av de pårørende når de skulle sette sluttsignatur på et elsket, levd liv, også disse annonsene hentet fra én og samme dag:
Forsåvidt var det vel dette jeg hadde på hjertet om døden for denne gangen. Men kjenner dere meg rett, kommer det vel mer. En gang. I mellomtiden går det vel an å spille trekkspill, fiske på fjorden, kikke på fuglene og spille trommer. Livet er ikke en hvilken som helst ventehall. Toget går vel tidsnok, og det er å håpe på kraftige forsinkelser.
Takk for tilleggsnotat ang. døden og tyttebær. Fortsatt smilende, til tross for noe dystert tema.
En viss forskjell registreres mellom disse to naboland, og selv vil jeg bare tilføye en tidligere kollegas ønske på sin gravsten. Han hadde tatt høyere utdanning i godt voksen alder, og slitt endel for å komme i mål.
Han besto, vitnemålet kom, og han sa følgende: På min gravstein skal det stå: Han hadde 120 studiepoeng!
Bibbi.
«kva veit dropen om overlydsfly
om innsida av november
kva kan eg finne ut om døden
anna enn hendingar frå livet
krabbande fram og tilbake
gjennom setningar eg har berga i hus»
Her vart det naturleg å kommentere med eit dikt frå siste boka mi. Nyleg døydde sambuaren min og eg har mange tankar om kvifor meldinga om dødsfallet ofte vert slik som du viser her.
Takk skal du ha, Olava, for at du delte dette diktet, jeg håper det går bra med deg.
Ka sa Ailohas om stillheten etterpå? Huske at det va fint sagt.
Om så æ må dø i Sverige; æ SKAL ha en sau i annonsen min.
Og- det er to saker æ vel egentlig mener burde vurderes å straffes med tilnærma dødsstraff; å parkere med en HALV bils mellomrom og å ta med avdøde slektninger i dødsannonsen.
Æ kan huske den gangen det brukte stå «Det bekjentgjøres for slekt og venner at..». Å la de døde fortelle at noen er død er i beste fall odd. Tillater de sånt i Sverigeland? E det sånn man ska leve evig, ved å bli tatt med med korsmerke i dødsannonser i framtida..? Fins det regla for sånt, tru? Dødsregla. Kem som ska bestemme innhold/form i annonsan, utav alle etterkommeran?
På baksida av mitt gravmerke (som skal være av nedbrytbar malmfuru slik at det ikke blir brukt som fyllmasse i kommunale prosjekter i mangel av vettigere etterbruk) skal det stå 39. Min skostørrelse. På framsida tror æ det ender med «FRED?» Så kan forbislentrende undres på KEM det va som fikk fred i så fall. Kirkegården på Skjånes i Tanafjorden e fin, lyng og DEN havutsikta. Misunnelig blir man.
Tror nok den svenske måten med andre symboler kommer hit snart. Før i tiden het det vel noe sånt som at USA lå 10 år forran oss og Sverige var 5 år før på trender.
Eller kan dette være en følge av et EU-direktiv som ennå ikke har trått ikraft her i landet…
Altså et EU-direktiv om at vi må finne oss andre symbolverdier? I så fall et direktiv som burde presenteres med plansjer. Kommer straks gjennom et balloptikon nær oss. Ser fram til det!
Jeg har hørt rykter om at togene skal kjøre ekstra sakte i 2013, slik at det er mulig å nyte utsikten. Spesielt på dager når solen titter frem fra kalde vinterskyer og sier at det er på tide å nyte årets første utepils. Eller på dager med musikkspor som får slitne føtter til å danse enda noen steg.
De gamle grekerne spurte kun et spørsmål over den døde; hadde han pasjon? Hvis svaret var ja, hadde han levd et godt liv. Et liv som var verd å reise. Og noen ganger er man heldig og får hyggelig selskap på reisen.
Hei, søvnløse.
Togreiser har noe tidsreise-aktig over seg. Kanskje særlig et togsett som går mot kveld. Jeg vil eksempelvis anbefale Stockholms-togets restaurantvogn ved 20-tiden, når det er fred og ro, og påtroppende ekspeditør har satt over kveldens siste kaffe. Disse siste to timene før ankomst er verdt å ta med seg.
Velsigne de gamle grekere for slike spørsmål. Og godt er det med søvnløse blogglesere som tar seg tid til å skrive kommentarer som setter ny fart i tankebaner og bringer fram minner om togreiser.
Alt er forgjengelig. Det eneste sikre vi vet er at vi engang ender vårt liv på denne kloden.
Men det er forskjell på hvordan vi velger å utnytte tiden vi har til rådighet. Noen evner å sette dype spor etter seg og være en forskjell i verden. Andre lever egosentriske liv og er mest opptatt av her og nå. Meg og mitt.