Nytt ark

Det knaste trassig til venstre for meg. Jeg kikket opp:
Rolf tygget som vanlig på blyanten sin. Toppen av blyanten til Rolf var alltid fuktig, grå og flisete av all tyggingen. Rolf pleide å sitte sånn i tjue minutter, og han gjorde hva han kunne for å finne på noe. Oppdraget i klasserommet var:
– Beskriv Norge i fremtiden. Grei ut om utfordringer og perspektiver.

Jeg satt på vindusrekka med ryggen til Heidi foran meg. Heidi hadde bred, firkantet rygg som krummet seg mens hun skrev. Hun spilte håndball og noen sa at hun hadde klina med flere fyrer i niende. Det var nesten uutholdelig å forestille seg det. Altså dette med kliningen.
– Rolf. Vær så snill. Den blyanten skal holde til påske.
Det var lærer Johnsen som sukket fra kateteret. Rolf stønnet, bet tennene sammen, han hadde blyantfliser i munnvikene og var grå på fortennene. Men å protestere var som å snakke til veggen, og de gråhvite mursteinsveggene som hadde sett det meste gav ingen svar. Hvordan Norge kom til å bli i fremtiden fikk vi pent finne ut av selv.

Hva jeg selv skrev husker jeg ikke i dag. Var det noe om at befolkningsveksten kunne komme til å gjøre ende på verden? Antakelig noe så forutsigbart, ja. Det var alltid stas å bli fremhevet og lest i plenum, og jeg må erkjenne at jeg utviklet en sans for både det infame og tabloide for å bli lagt merke til i rettebunken hos lærer Johnsen. Det var litt som å vinne litteraturprisen å bli lest opp av læreren: Både frydefullt og skrekkelig skummelt, men mest spennende. Jeg var stort sett oppe i Meget+ og over mot S, men det hendte at jeg fikk trekk for sammenheng, noe rettskriving og disposisjon, og havnet i segmentet Meget÷ når jeg skrev litt for ivrig. Jeg kan også huske en og annen G, og det kan irritere meg den dag i dag, men jeg vet selv godt hvorfor: Fordi de satte krav. Jeg elsket å bli satt krav til. Det drev meg videre, videre, og det skjerpet sansene.

Sansene den ettermiddagen i klasserommet: Mot ryggen til Heidi. Mot den febrilske blyanttyggingen til Rolf som fortsatt ikke visste hva han skulle skrive. Jeg tror ikke det var fordi Rolf ikke kunne skrive, men fordi han ikke visste hva han skulle skrive først. Vi satt i det klamme klasserommet mens gutta i niende skrålte nedenfor, noen hadde fått tak i «Dra til helvete» med Beranek på kassett, og den kule stemmen til Beranek med rytmemaskin og synth dundret på full styrke i skolegården. Låten var forbudt på NRK. Gutta som hadde klint med Heidi hadde fritime og sparket basse mens vi satt tre etasjer oppe og skulle beskrive Norges fremtid. Det var da alltid noe. Rolf tygget.
– Rolf. Sukk. For siste gang.

Det var veldig forutsigbart hva vi skulle skrive og mene. Fra den store verden kom utenriksreportere inn med bekymrede reportasjer: Befolkningsveksten i u-landene (det het det den gangen) utgjorde en trussel mot hele verden. Det kom til å bli matmangel. Det kom til å bli bråk. Det kom til å foregå en hel del narkotika, vi måtte bare passe oss. Alt dette var veldig fjernt fra Norge, fra oss, fra det fuktmettede klasserommet, vi var bare fire millioner mennesker i en stor verden. Så lenge jeg kan huske har Norge bare hatt fire millioner innbyggere. Vi har skapt oss en identitet på å være bare fire millioner mennesker.

Dagen i dag er en norsk merkedag: I morges ble vi fem. Ja, endatil: Rett før klokken 11 hadde statistikerne i SSB regnet seg fram til at vi allerede var fem millioner og syttitre mennesker. Hvem vet hvor mange vi er i kveld? Selv i lille Norge er det nå stedvis matmangel, og det er liten tvil om at det også her til lands foregår en hel del narkotika. Vi mistet noe av uskylden i dag, vi er aldri mer «en nasjon med bare fire millioner innbyggere».

Som sagt husker jeg ikke hva jeg skrev den ettermiddagen i klasserommet. Jeg husker ikke engang om stilen min ble lest høyt. Men sist fredag fikk jeg beskjed om at jeg kommer ut med bok om et år. Min første. Jeg har et manus, ja, endatil flere, men det er langt fram. Nå er det jeg som sitter og tygger på blyanten og og ikke vet hva jeg skal skrive først. Men jeg elsker å skrive. Jeg elsker det. Elsker det. Elsker det. Og jeg har fått verdens beste redaktør som ikke gir karakterer, men stiller krav og smiler og gir fin fart mot fine formuleringer. Erfarne folk: Ah. Nå sitter jeg med noveller og fortellinger og to romaner og vet ikke hvilken vei jeg skal snu meg. Det vil fort vise seg.

Verden gikk ikke under, til tross for befolkningsveksten. I dag vet vi at jo flere vi er, dess flere er det til å tenke glupe, nye tanker.
NRK har forlengst opphevet forbudet om å spille «Dra til helvete». Beranek fikk jobb i NRK.
Heidi er gift og har tre barn.
Flere av gutta i niende er i dag bestefedre.
Lærer Johnsen underviser fortsatt.
Rolf fikk ny blyant, selv om det var flere uker før påske.

10 tanker om “Nytt ark

  1. Disse snuttene er alltid dagens høydepunkt på twitter når du legger de ut! 🙂 Lykke til med boka! Den er allerede «bestilt» 🙂

  2. Gratulerer !
    Gler meg til å ha den i bokhylla mi 🙂

    At du likar å skrive, ja det merkast godt. No ventar eg berre på eit par tre andre eg fylgjer på blogg skal få utgitt sine tankar. Veit å plukke meg ut gode skribentar å lese 🙂
    Tvitvi.
    Marieklem

  3. Rolf fikk ny blyant, og du får skrive bok.
    Dette har ligget i kortene lenge. Ikke at Rolf fikk ny blyant, men at du er antatt. Du skriver så vi kjenner det.
    Gratulerer! Jeg gleder meg til å lese. 🙂
    Mye skriving ligger foran deg, kanskje du får overta Rolfs nye blyant …

  4. Jeg gleder meg også til å lese. På bloggen din nesten hver dag, og nå kommer det sannelig ei hel bok. Fint. Kult. Tøft. Gledelig.

  5. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver om stiler og det å bli «antatt». Og hvor komplett uforståelig det var at ikke alle tenkte sånn…
    Flott at det kommer bok. Lykke til med skrivinga!

  6. Visste vi ikke det, alle vi som leser bloggen din Jakob, at det bare var et tidsspørsmål før dine skriblerier ville komme ut mellom stiv perm og masse ståhei i drøssevis av bokhandlere rundt hele landet. Fra Vest-landet, til Sør-landet og videre mot Øst-landet, så Trøndelagsfylkene før kursen settes nordover, helt til Øst-Norge.

    I Øst-Norge vil det være dagens store begivenhet, når du kommer dit på din singnerings-ferd gjennom det ganske land. Der vil sto kjente og kjære rundt deg, og hele pressen vil stå oppstilt rundt bordet, når du signerer bøkene som vil gå unne som varme kneippbrød.

    Neste dag vil det stå i Finnmarken om Jakob som kom hjem, og det var kø utenfor bokhandelen. Tro meg Jakob, du kommer ikke hjem som en profet, men som en forfatter. Det er vel så stort. Gratulerer så meget, og lykke til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *