Det dro et vemod gjennom meg over Nybrua i dag – jeg så en sølvfarget Mitsubishi gli over på grønt og smette opp Thorvald Meyers gate. Jeg likte den bilen. Ikke på grunn av de tekniske detaljene, men på grunn av alle samtalene som fant sted i den bilen. Alle timene som ble dimmet ned på vei mot kvelden, og var det et vårjevndøgn en gang? Det er det i dag. Vårjevndøgnet er vippepunktet der kloden står oppreist og verken heller til den ene eller den andre retningen, og dag og natt er like lange over hele kloden. Akkurat nå har hele verden noe felles: Vi er i vater.
Neste gang noen spør en:
– Du, hvilken planet lever du på?
Da er det fristende å svare:
– Den fineste av dem alle.
Det finnes mange bilder av kloden tatt der utenfra. Bilder blafrer forbi. Det er lite kjent at dette er det mest berømte: Fotoet har fått tittelen «The blue marble» og er tatt den 7. desember 1972 av Jack Schmitt på Apollo 17. Astronautene hadde forlatt jorden fem timer og seks minutter tidligere, og da Schmitt rettet Hasselblad-kameraet sitt ut vinduet, var det dette han festet til film. Hvilken planet vi lever på? Denne. Og i dag står den rett opp og ned. Selv vemodet er i vater. Jeg var tilstede da bildet ble tatt, men på den andre enden av kloden, jeg var fem år gammel og hadde den høsten fått mitt første, og inntil nå eneste, vepsestikk. Det gjorde noe grønnforjævlig vondt. Til jul det året, noen uker etter at bildet ble tatt, fikk jeg et munnspill i julegave. I romjula datt munnspillet ned i ei bøtte med sild.
Var bare tre år da bildet ble tatt, så husker nok ikke så mye. Ut fra en del bilder jeg har sett i familiealbum kan det godt hende at jeg var ute og gikk på ski denne dagen. Men, akkurat da bildet ble tatt ser jeg at min del av verden ligger i skygge, så da lå jeg nokk og sov søtt i den forlengbare senga som ennå står og av og til blir brukt, hjemme hos mamma.
Ja, vår del av verden lå i dyp skygge. Det var mørketid, og den gangen, som nå, var ikke sola ventet tilbake før i slutten av januar, og knapt nok da.