Månetyven

Fire dager senere, den 11. desember 1972 klokken 1855, landet Apollo 17 på måneoverflaten. Jeg var på tur i seng på det tidspunktet og hadde blitt medlem i Bokklubben Barn.

Mens jeg la meg med siste bok som var kommet i posten, på det tidspunktet «Snekker Andersen og Julenissen» av Alf Prøysen, tok vår venn jordklode-fotografen Harrison «Jack» Schmitt fra forrige bloggpost og kaptein Eugene Cernan bakken i den støvete, langstrakte Taurus-Littrow-dalen. For de som skal avgårde en gang: Dalen ligger sør for Littrow-krateret, som oppstod for 3,9 milliarder år siden da en meteor på størrelse med et hvilket som helst digert fjell slo ned på månen. Dalen består av slake linjer med både meteorrester og kraterhull. Hvis du tilfeldigvis skulle være på månen med gps, kan du taste inn koordinatene 20 grader nord, 31 grader øst.

Se på ham. Jack Schmitt er allerede i arbeid, det er kaptein Cernan som tar bildet. Se på dalsidene. Jeg får gåsehud. Det er noe som minner om en dal jeg kjenner langt nordpå, det eneste som mangler på bildet er elven som munner ut i et dypt fjellvann der storlom dykker seg mot kveld og ørreten snapper etter steinfluer som klekker i skumringen. Jeg kan si: Prøv en spinner, tolvgrams, kobberfarget.

Tredjemann måtte bli igjen der oppe og vente. Én måtte jo alltid det. Det var Ron Evans som svevde i bane over månelandskapet og ventet i kommandomodulen mens de to der nede hentet steinprøver og moldkoste seg. Jack Schmitt hadde forresten fått et helt spesielt oppdrag: Å finne navn til de mange kraterne i dalen. Og Jack tenkte og skrev, og fant på navn som Emory, Nemo, Shakespeare, Frosty og Faust. Ett av kraterne fikk navnet Nansen.
– Hey, jeg vil også være med på å finne navn, sa kaptein Cernan i følge NASAs dokumenter, og slik ble det, kraterne fikk navn ett etter ett mens Ron Evans tok seg en bolle oppe i kommandofartøyet og tenkte at det sikkert kom en sjanse til.

Det gjorde det ikke. Apollo 17-ferden var siste gang mennesket satte sine bein der oppe.

I februar i år skrev Aftenposten at det befinner seg månestein i Trondheim. Steinprøvene ligger nedlåst på Vitenskapsmuseet i Trondheim og skal ha kommet til byen en gang på syttitallet, og er prøver som stammer fra Apollo 11-ferden. I følge samme avis skal det være flere steinprøver på avveie i verden, blant annet prøver som de to lystige fyrene fra Apollo 17 tok med seg hjem. Og jeg skal øyeblikkelig bryte sammen og tilstå: Jeg vet noe om saken. Jeg vet faktisk ganske mye om saken. Etter det jeg har grunn til å tro, har det vært steinprøver fra Apollo 17 i Trondheim.

På den tiden var Trondheim et stort sentrum for geologisk forskning. Og hva gjør man som fjortenåring når man har tilgang til ulåste dører i forskerkorridorer i Trondheim? Man snuser rundt. Og hva gjør man så når det, i en glassmonter, i et mørkt, forlatt rom, fortsatt ulåst, jeg sier ikke hvor, står en gråbrun, ruglete stein merket «Månen»? Man åpner glassdøren, vantro, strekker fram en dirrende hånd. Man tar på den. Man greier bare ikke la være, det er magisk. Man kjenner måneoverflaten rispe lett mot fingertuppene, og man kjenner at en bittebitteliten del av månen løsner, en bit ikke større enn et fyrstikkhode. Med hjertet i halsen lukker man hånden, står med dunkende puls, lytter: Kommer det noen? Nei, og i håndflaten ligger et to millimeter stort tyvegods: Selveste månen.

Jeg oppbevarte den lille biten som om den var gull i flere år, innstukket i en liten hvit konvolutt. En dag var den borte, og kom aldri mer tilbake. Men jeg har altså vært der, jeg har kjent på månen med mine egne hender, og jeg kan godt kjenne, den dag i dag, hvordan det må ha føltes der oppe, den gangen for førti år siden da Harrison «Jack» Schmitt spratt lystig rundt på månen, sang «I was strolling on the moon» og plukket stein til meg, mens jeg lukket «Snekker Andersen og Julenissen» og falt til ro for kvelden. Her er de, artiggutta i originaltapning:

4 tanker om “Månetyven

  1. Å ha hatt en flis av en månestein i egne hender er mer enn de fleste av oss kan skilte med. Mer til: du mista flisa. Det hadde vært noe å hatt i glass og ramme på veggen.

    Historien din sendte meg tilbake til 1970. Sort/hvitt fjersyn, Erik Tandberg og flimrende bilder med sprakende stemmer fra månen. Gjerne etterfulgt av det et tydelig pip, som kom da de slapp snakkeknappen på walkie talkie’en, NASA style.

    Husker du månemyntene? I aluminium, med diverse romhelter og himmelobjekter preget inn i metallet. Med på kjøpet fikk man blå kartong med astronomimotiv og små hull der myntene skulle plasseres. Poenget var å samle fullt brett – og samtidig bli et slags forbilde for mine myntsamlende kompiser i bygda.
    Da jeg hadde fylt mitt brett, fikk jeg innvilget ønsket om å få det plassert midt mellom portrettet av mine besteforeldre i bokseksjonen innkjøpt på en tid da Beatles, Nat King Cole og Ray Conniff herjet spillelistene.

    Hvem har ikke kikket på månen med kikkert? Men hvem har gjort det samtidig som Ron Evans tok en bolle i kommandofartøyet? At vi skulle oppleve det i barneårene er på mange måter et privilegium.
    I ettertid har vi blitt teppebombet av konspirasjonsteorier om at Apollo-programmet var en gigantisk bløff, der til og med Stanley Kubrick hadde en rolle i regien. Konspirasjonsprodusentene påsto at NASA takket for hjelpen ved å gi Kubrick tilgang på et 50 mm objektiv med største blender 0,7! Tjenesten førte til at han kunne gjøre unike opptak i filmen om Barry Lyndon kun lyssatt med stearinlys. Nå gjorde han riktignok disse fantastiske opptakene, men ved hjelp av helt andre ressurser enn NASA.

    Ah, du sidespor!
    God story, Jakob. Hva skulle de månesyke gjort uten Hasselblad.

  2. Gammel post, men må bare 🙂 :
    Siste gang jeg så månesteinen lå den i skapet på «biblioteket» – det var siste gang jeg ryddet på det rommet. Tror jeg iallefall. Det var i grunn ikke så mange ganger jeg ryddet der, når jeg tenker meg om. Men jeg vet at jeg har sett månesteinen der. Jeg ble direkte lei meg over at den har blitt borte. Stor var den kanskje ikke, men du verden så fascinerende 🙂

    • Da var den altså tilstede der blant de andre steinene! Ja, jeg husker at jeg hadde flere pussigheter der, svovelsteinen fra Brasil og den lille rådiamanten på størrelse med en halv lillefingernegl. Så der var altså månesteinen, også! Rart å tenke på at den var med helt opp til moderne tid. «Biblioteket», ja. Tusen takk, Anne. Jeg har ikke glemt det. Med utsikten til rosenhekken, Vadsøs eneste 🙂

  3. Jeg kan se for meg at du ikke klarte å la være å ta på månesteinen… Fascinerende historie! Jeg har også sett en bit av månen. I en gammel borg i Bhutan, som ble gjort om til museum for å huse slike skatter. En gang spurte nabojenta meg om jeg hadde vært på månen? Hun syntes det var like sannsynlig som at jeg hadde flydd fra Europa. Men jeg hadde i hvert fall sett en bit av den. Og bhutaneserne var så fornuftige at de hadde plassert den i en monter, trygg for nysgjerrige barnehender. Men jeg har i hvert fall tatt med meg noen biter av Himalya til Norge. Skinnende blanke og avrundede steiner funnet i fjellelvene. Jeg bar dem tålmodig hjem i min lille røde ryggsekk, på den tiden tok fjellturer dagevis. Ingen forsto hvorfor jeg gadd å drasse på steiner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *