Verdens poesidag er heldigvis over

Det var verdens poesidag i går. Javisst, de dro i gang i kapp,
disse tabloidene, en konkurranse blant leserne om hvem som greide å prestere det ene
diktet etter det andre basert på strofen «Roser er røde, fioler er blå».
De la ord i munnen på deg. Og folk gikk fem på.
Ser du. Det rimte. Så enkelt er det.
Jeg – og flere med meg, vi orket ikke.
Det er jo bare å
skrive noen linjer
bryte opp noen linjer
så ser det ut
som et
dikt.
Jeg – og flere med meg
vet at det er vanskeligere enn som så.

Verdens poesidag, jeg vet ikke. Jeg fikk forbi han fyren, han som har spilt enmannsorkester i Oslo sentrum de siste årene, dere vet han med capsen, en eldre kar, tweedjakke, grønn, skjegg. Han har hatt fast tilholdssted langsetter brosteinene i mange år nå, men han ligger aldri langs rennesteinen, holder seg langt unna rennesteinen, han er ikke så langt nede, han sitter på en krakk.

Politiet gav ham en reprimande i januar, det var en fersking fra ordenspatruljen en mandag ettermiddag, han hadde ikke helt kontroll, den mannen, på hvem som til enhver tid hører hjemme i Oslo sentrum. Var vel i fra Honningsvåg eller Otta. Jeg så opptrinnet. Hvis du tar til å kjefte på han fyren i tweedjakke og caps som spiller syttitallslåter på munnspill og fottromme, da er du enten fra Honningsvåg eller Otta.
Da er du fersk, da.
Nok om det.
Faen.
Nå bryter jeg
linjene
igjen.
Later som
om
jeg er
poet.
Igjen.

Samler meg nå. Forteller: På verdens poesidag gikk jeg forbi ham, og han spilte den låten som er så treffende. Den som egentlig er engelsk, den om å ta min hånd og bli med meg på en tur rundt i byen, så skal du snart forstå at du tar fullstendig feil. Nedenfor stod han som selger =Oslo. Han var så sliten at han ikke engang klarte å si =Oslo, =Oslo.
Men det var tonefølge til verdens poesidag.
Jeg gikk nedover
Storgata
var det vel
Nå bryter jeg linjene igjen
later som om jeg er poet. Skal dette aldri ta slutt?
Nå er verdens poesidag omsider over, og vi kan begynne å skrive normale linjer igjen. Jeg dokumenterte byens poesi slik, med lyd, gikk gatelangs, mannen med tweedjakken fadet gradvis ut, til lyden av trikken,
er lik Oslo:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *