Slottsplassen klokken 1056. Den siste svarte statstjenestebilen har kjørt inn i borggården. Journalistene står stedvis spredt, stedvis sammenklynget under en klokkeklar, blå vårhimmel.
– Jeg tenker dette er fort gjort, de kommer nok raskt ut igjen, sier Dagbladet og kikker skrått over mot en av NRKs fem utsendte redaksjoner:
– Fornøyd nå?
– Det var vel du som begynte, svarer hun og hesper på seg en radiosender. Dagbladet svarer med et blunk, spytter en pris snus over grusen og myser nedover Karl Johan:
– Fint vær for avgående statsråder.
– Hva mener du? spør NRK.
– Fint vær å gå i.

I statsrådssalen er det dørgende stille. Det er så stille at man kan høre en SV-nål falle, Tora Aasland bøyer seg, plukker nålen opp fra gulvet og legger den diskret i jakkelommen. Statsministeren ser i bordet, flytter på et ark, skyver pennen til side.
– Jaha. Er det da noe mer? spør kongen og legger armene i kors, lener seg bakover og setter øynene i statsministeren.
– Nei, Deres Majestet, det skulle være alt.
Kongen stirrer. Det står en taushet i rommet, kongen stirrer uavbrutt.
– Det er… alt… ja, gjentar statsministeren og fikler med pennen:
– Så hvis Deres Majestet bare kunne undertegne her, så er vi…
– Du, hør her. Jeg satte liten pris på å få vite dette gjennom Dagsrevyen, sier kongen og strekker seg etter vannglasset. Han holder det fast mellom hendene og tar ikke blikket fra statsministeren, løfter glasset til munnen, drikker en slurk lydløst og setter glasset tilbake på den brune bordflaten.
– Nei, altså, det… Altså, det er… jeg, altså… Magnus Takvam og gjengen, de…
– Ja, hva er det med denne Magnus Takvam, egentlig? spør kongen syrlig.
– Jeg vet ikke. Det er noen som… altså som ringer til ham.
– Jo, det forstår jeg, svarer kongen lakonisk og reiser seg:
– Men det er noe med varslingsrutiner her, sier kongen og tar to lange steg ut i salen. Han stanser bak statsministerens stol, statsministeren sitter fremoverbøyd mot bordkanten og stirrer stivt i veggen.
– Er det noen her som har for vane å ringe til Magnus Takvam? spør kongen og vipper på skotuppene. Det er så forferdelig stille i rommet.
– Er det? Ingen som vil bekjenne noe? gjentar kongen og skritter langsomt ned bordrekkene. Vinduet ved siden av maleriet av statsminister Michelsen som tar imot Kong Haakon med prins Olav på armen står åpent, den fjerne lyden av rådhusklokka varsler 1115. Noen kremter, kongen snur seg:
– Forkjølet, Solheim?
– Pollen, Deres Majestet, svarer det fra bordkanten.
– Nå. Så. Vel, jeg vil bare advare dere. Noen som har lest Grunnlovens paragraf toogtyve her? spør kongen og legger armene i kors igjen, stirrer i taket, lukker øynene:
– Det står, og dette kan jeg ordrett: «Statsministeren og de øvrige Statsraadets Medlemmer samt Statssekretærene kunne, uden foregaaende Dom, afskediges af Kongen, efterat han derom har hørt Statsraadets Betænkning.» Jeg kan altså gi dere fyken, alle sammen, uten forutgående dom. Er det dét dere vil?
Stillhet. Det står svetteperler langs øreflippene til statsministeren.
– Vel, jeg skal gi meg, sier kongen, – det står nemlig også i Grunnlovens paragraf nittiseks: «Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.»
Det går et sukk gjennom salen.
– Pinligt Forhør maa ikke finde Sted, gjentar Kongen med ettertrykk, skritter tilbake til bordenden, setter øynene i statsministeren:
– Så det var altså alt?
– Alt.
– Og denne saken om utenriksministeren?
– Åh, den. Nei, det er en fjær som har blitt til fem høns.
– Snakk ikke til meg om fjær. Jeg vil ikke høre ett eneste ord til om fjær, smeller det fra kongen. Han smatter utålmodig, klasker hendene i bordplaten:
– Så. Gi meg det helsikes papiret.
– Takk, Deres Majestet.
– Er det så mulig å ta seg påskefri uten flere oppdukkende mål? spør kongen, setter navnetrekket på arket, tømmer vannglasset, reiser seg og går.

– Der kommer de. Sånn, nå er det dags, sier Dagbladet.
– Tok sin tid, dette, svarer NRK, retter på panneluggen og vrir på skuldrene, senderen har vridd seg på ryggen, hun fortsetter med senket, slørete blikk:
– Har dere mere på Jonas, eller?
– Sier jeg ikke bort, svarer Dagbladet og blunker.

Ved statuen av Karl Johan surrer det i en mobiltelefon. En mann med oppbrettet frakkekrage går inn i skyggen av statuesokkelen, ser seg diskret rundt, setter telefonen til øret, senker stemmen:
– Ja, det er Takvam?

Fritt etter offisielt fra statsråd.