Det var en lørdag aften

Jeg kommer utover våren til å skrive visse opptegnelser om gamlis-mat.
Det er ikke det at jeg er gamle karen, men noen ganger har jeg en ubendig trang til å være skikkelig gamlis. Sånn som i dag. Dagens gamlis-mat har sekstiårsjubileum.

Dette fotografiet har jeg kalt «Stilleben med lesebriller, kaffekopp, Aftenposten og Non Stop«, og er ikke arrangert. Dagens gamlis-mat er Non Stop. Den lille sjokolade-pletten (det er forresten et gamlis-ord, «plett». Det fantes både melkepletter og andre pletter før i tiden. Plett betyr flekk. Dette må ikke forveksles med «plent», noe som er ganske vanlig. Altså plent som i «plent umulig». Plent betyr absolutt, helt, endelig) ble introdusert i Norge i 1952. Den gangen for seksti år siden var det OL i byen, og det var fortsatt rasjonering av kaffe og sukker i landet etter krigen. Rasjoneringen ble ikke opphevet før utpå høsten. Radka Toneff ble født, hun var et junibarn, og ble ikke mer enn tretti år gammel.

Og skulle man så sitte slik med Non Stop og kaffe uten rasjonering til langt på natt, må man huske at klokken 02 skal klokkene stilles fram, for å være nøyaktig med én time og seksti år.

4 tanker om “Det var en lørdag aften

  1. Jeg er trettisyv år.
    Og elsker non stop. Det beste er å ta mange i munnen. Holde litt. Og knase. Jeg elsker det. Dessuten har jeg briller.Jeg liker å legge med ganske tidlig. Og vil gjerne ha mokkabønner.

  2. Non-stop skal spise uten-stopp en og en. Hånda skal gå som en ustoppelig pendel opp og ned mellom munn og skål (eller avis…). Spiser man alle på en gang, legger man ikke merke til at hver og en fargeplett har sin smak. Og da blir verden bittelitt gråere. Mmmmm, nam nam 😛

  3. I åttendeklasse hadde vi omvisning hos konkurrenten Nidar i Trondheim. Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg, var sekkene med sukker og kakao som ble tømt ned i digre sluk i fjerdeetasje, for deretter å risle ned i underetasjene som ferdig sjokolademasse, akkurat som i romanen vi alle kjenner.

    Jeg husker også en diger deig som luktet peppermynte, det sved i øynene i rommet av all peppermyntelukten.

    Det var ett rom vi ikke slapp inn i: Rommet der de lagde Stratos. Akkurat slik i romanen vi alle kjenner: Det var et hemmelig rom som like gjerne kunne ha vært merket med «Oppfinnerrommet, adgang forbudt!»

    Og akkurat som i romanen: Når jeg syklet hjem etter skoletid forbi fabrikken, luktet det smeltet sjokolade i lyskrysset og gjorde meg gal av sult.

  4. Jeg har en pose non-stop på jobb. Den varer minst en måned. Jeg spiser sjokolade på den gammeldagse måten. En om gangen. Kanskje 2-3 ved siden av kaffe etter lunsj. Og noen til på dager hvor jeg trenger litt ekstra inspirasjon.

Legg igjen en kommentar