Nå for tiden

Før i tiden, før denne tiden, måtte man springe huset rundt og stille alle klokker på denne tiden av døgnet, til denne tiden av året. Det var klokker overalt, fra vekkerklokker til veggur og små lommeur og store gulvklokker. Hadde man glemt bare én eneste klokke, risikerte man å stille til vintertid på jobben på mandag. Og hvem ønsket vel det, hvem ønsket å stå i vinteren når det egentlig var sommer? Nå for tiden er veggurene borte, lommeurene også, og når vi står opp har fjerntliggende klokker på dataservere allerede tatt fra oss en time og sørget for at vi er tidsriktige med resten av Europa.

Fra gamletiden i NRK husker jeg hvordan studioklokkene ble stilt, de ble fjernstyrt fra sentralt hold, det gikk klokkesignaler på radiolinjer som førte til at studioklokkene plutselig begynte å gå på dobbel hastighet søndag ettermiddag. Sekundene tikket som rasende for å rekke fram i tide til mandag. Hele landet måtte være synkront mandag morgen, og NRK hadde et sinnrikt system av signaler som ble sendt som elektroniske pulser ut til alle studioklokkene, til hver minste avkrok, slik at vi skulle kunne snakke oss inn og ut på likt, synkront med Dagsnytt og resten av riksprogrammet. Noen ganger, utpå høsten, hendte det at vi i Finnmark lå et par sekunder etter Oslo, og det er faktisk ganske mye i radiosammenheng, men det gikk beskjed, og hvordan det var nede på Vestlandet vet jeg ikke, men det skulle ikke forbause meg om også vestlendingene tidvis var i utakt med hovedstaden. Det ble raskt korrigert, skal jeg sannelig si.

Nå for tiden: Jeg står med åpent vindu og hører på NRK Søndagsavisen klokken 11, ser en mann som antakelig skal rekke Grefsentrikken og hører hvordan Bondevik og Willoch forteller hvordan man gjorde det slutt med en statsråd, før i tiden.

1 tanke om “Nå for tiden

  1. Det er mye jeg får lyst til å si til deg når jeg ser denne filmen Jakob. Tror jeg kommer til å si det til deg og, en dag. Om det er den filmen eller om det er stemningen jeg er i nå som gir meg den lysten, er jeg usikker på. Men akkurat nå har jeg lyst til å si deg mye. Tror jeg skal gjøre det. Etterpå.

    Det jeg vil si nå, er at denne filmen var veldig fin. Jeg likte det virkemiddelet du bruker med å tekste det du tenker basert på omgivelsene dine. Det du hører på radioen, det du sysler med inne og det du observerer og hører på utsiden. Føler at jeg står der ved siden av deg og ser på deg, og ser litt inn i hodet ditt. Bare litt, og det er antakelig bra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *