Den gamle

Brøytekantene var så store og skarpe. Hvis man ikke hadde votter på seg i desember, og falt mot snøhaugene, skar man seg til blods i håndflatene på stålkulda. Frisøren nede på torget hadde bare måket en tynn stripe inn til inngangsdøren, jeg balanserte langs snøkanten og tok i dørklinken, ramlet inn med boblejakke og topplue på snei.

Den gamle frisøren kikket opp fra nakken av en eldre mann som satt i stolen, han stod i brun skjorte, ermene var oppbrettede så man kunne se de hårete gammelmannsarmene, han myste over tykke brilleglass og holdt saksen med en lett skjelvende høyrehånd:
– Du får sette deg der, mumlet han og pekte på en pinnestol som stod inntil et smalt respateks-bord.

Det var to frisørsalonger for herrer der den gangen i 1977. Den ene lå oppe i gaten og ble drevet av ham som sa han hadde vært i Lås Ænsjels og klippet håret til Barbra Streisand en gang. Men der kostet det femti kroner, så det var helt utelukket, femti kroner for en gutteklipp, hva faen var det for slags påfunn, sa de voksne, alle voksne sa det, selv om det ikke var lov til å si faen, og dessuten snakker han så merkelig, og hvem går vel til en herrefrisør som klipper damer. En av maskinvaktene på fabrikken hadde vært der en gang, og han hadde kommet ut som ei dålla, sa de, han viste seg ikke ute på to måneder, han så ut som en puddel, sa de, og så lo de. Ei dålla.

Hos den andre herrefrisøren kostet det tretti kroner for gutter, førti for herrer. Dyrt nok, det også, men han var i alle fall til å stole på. Og han klippet ikke damer. Han førte timelister sirlig med kulepenn i en syvendesans, og han hadde syvendesanser tilbake til 1946 i rekker i en lav, brun bokhylle over kassaapparatet. Man kan ikke viske vekk avtaler som er skrevet med kulepenn, og det var aldri nødvendig, kundene kom alltid presis, år etter år. Jeg hengte av meg boblejakken på den brune stumtjeneren ved døren, treverket var nedslitt av utallige herrejakker og frakker som hadde satt spor siden 1946.

På respateks-bordet lå det en brosjyre for tupeer. Jeg bladde forskrekket i den slitte folderen der det var avbildet gamle menn før og etter tupé. Arkene i brosjyren hadde eselører og fingermerker fra gamle menn som hadde fuktet sprukne fingertupper i spytt, grepet papiret og bladd med skjelvende gammelmannshender, gjennom siste del av førtitallet, hele femtitallet, hele sekstitallet og gudskjelov bare halve syttitallet. En av mennene i reklamen så ut som en skrellet potet på før-bildet, men hadde fått glinsende sort, kort hår og pålimt bart etter: «Clark Gable-look, nu på avbetaling, spør Deres frisør» stod det skrevet. Det aktet jeg ikke å gjøre. Jeg kikket opp på frisøren, han var i ferd med å legge siste hånd bak ørene på den gamle mannen i stolen, og han strøk til sist en brun kam gjennom det glisne, fete håret hans:
– Da sier vi det slik.
– Vi sier det slik, sa den gamle og nikket. Frisøren satte kammen ned i et vannglass på glasshyllen foran stolen, trakk plastikktrekket av kunden:
– Vi setter opp ny time i mai. Den femtende?
– Den femtende, sa den nyklipe og hektet frakken av stumtjeneren, betalte sine førti kroner og gikk.
– Da kan du sette deg, gutt, sa den gamle frisøren og sopte avklipte, grå hår inn i et brett, tømte brettet i en S-lagspose og satte hendene i stolryggen:
– Så. Sett deg, sa han og myste gjennom de tykke brillene.
Jeg satte meg, kikket på kammen som han hadde satt i vannglasset, jeg kunne skimte en hårete fettrand inne ved tannfestet på kammen der nede i vannet, det fløt grå hår på vannoverflaten. Jeg håpet at han ikke kom til å bruke den kammen.

Det var mye vi ble mobbet for på syttitallet. Men aldri håret. Der var vi alle like. I alle fall noen korte uker, før det ble langt igjen, og vi nok en gang måtte ned for en omgang med saksen. Antakelig er dette det beste jeg kan si om syttitallets likhetsprinsipp: At vi i det minste aldri ble ertet for frisyren.

– Du er langhåret, sa frisøren og lugget meg i nakken med kalde, skjelvende gammelmannsfingre:
– Det liker jeg ikke.
– Nei, svarte jeg og kikket på den slimete kammen i vannglasset. Han klippet nakkehåret tvert av, selvsagt skjevt som vanlig, jeg kjente at det ble kaldt der bak, og han fortsatte opp mot det venstre øret, jeg tenkte at nå ryker øreflippen, da skriker jeg, din satan, men så kom jeg på at man ikke skal tenke satan og foldet hendene under plastikkduken og tenkte unnskyld, Gud, jeg skal be aftensbønn to ganger i kveld bare for at jeg tenkte det. Tiden gikk langsomt. Hvorfor gikk tiden så langsomt før?

– Og hva skal du bli når du blir stor? spurte frisøren og klippet panneluggen min tvert og skjevt over.
– Jeg tenkte at jeg skulle bli meteorolog, svarte jeg og kikket på kammen i vannglasset. Noe av det grå håret fra den gamle mannen før meg hadde sunket under vannflaten, la seg på bunnen sammen med flass og hudrester og skjeggstubber fra hvem vet.
Frisøren blottet de brune tennene, jeg så dem i speilet, han lo en hes, hostende tobakksgammelmannslatter:
– Jasså, så det tenkte du.
– Ja.
– Det er nok av meteorologer her til lands. Jeg tenker du skal jobbe på fabrikken.
– Nei, jeg skal vel…
– Du skal ikke svare voksne folk, sa han og rundet saksa ned mot det høyre øret. Nå tar han snart kammen, tenkte jeg, men han gjorde ikke det, kikket bare i speilet med et brunt, hinneaktig blikk bak de tykke brillene:
– Du blir nok her. Og hjemme burde de lære deg at man ikke svarer voksne folk.

Så la han fra seg saksen på glasshyllen, grep kammen i vannglasset, det hvirvlet flass opp fra bunnen av glasset, noe av flasset festet seg til fettranden ved tannfestet, jeg kjente at det som var igjen av håret mitt ble fett og limaktig, han dro kammen skjelvende to ganger gjennom skalpen min og sa:
– Da sier vi det slik.
– Ja.
– Vi setter opp ny time i mai. Den femtende.
– Den femtende, sa den nyklipe og hektet boblejakken av stumtjeneren, betalte sine tretti kroner og gikk.

6 tanker om “Den gamle

  1. Disse minnebildene og detaljene dine, de gir assosiasjon til film-uten-å-ha-brukt-kamera. Netthinnebilder. Gøy å lese, man e r med i seansen. Kan se den ekle kammen for meg i vannglasset. Frisøren hadde kanskje hvit frakk?

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar