Sjuende ekspeditør i huset

Det var en gang en mann som var ute og ferdes. Så kom han omsider fram til noe som så ut som et bakeri, det lå et stykke ovenfor Bislett Stadion. Her skal det bli godt å få seg en skive surdeigsbrød, tenkte ferdesmannen og vandret inn døren, det var bilde av et brød på skiltet, og det så jo riktig lovende ut.

Ved disken stod det en ungmø og tastet på et kassaapparat med lange, rosalakkerte negler.
– God kveld, frøken, vil I selge meg noe godt surdeigsbrød? Jeg har gått langt, er nokså sulten og trøtt, sa ferdesmannen. Ungmøen kastet på hårmanken og mønstret ferdesmannen fra topp til tå:
– Nja. Det vet jeg ikke om vi har. Men snakk med kollegaen min, hun står der borte og tørker av disken.
– Ja, takk da, svarte ferdesmannen og gikk bort til en litt eldre ungmø som stod med en vaskefille og pirket i noen kakesmuler.
– God kveld, frøken, kanskje I er så snill å selge meg noe godt surdeigsbrød?
– Hah, ja, det skulle sannelig tatt seg ut, svarte den eldre ungmøen og sopte kakesmulene inn i vaskekluten, – du ser vel at jeg er opptatt med generelt renhold? Men snakk med Ulla, hun sitter der borte og snakker i mobiltelefon.
– Ja, takk da, svarte ferdesmannen og tuslet over gulvet til en blondine som satt med telefonen klistret til det venstre øret.
– God kveld i huset, frøken, vil I selge meg noe deilig surdeigsbrød? Jeg har gått langt og lengre enn langt, og er nokså sulten og trøtt.
– Hæ? svarte den blonde og trakk telefonen tettere mot øret.
– Vil I selge meg noe surdeigsbrød? gjentok ferdesmannen høyere.
– Jag hör inte vad du säger, ropte den blonde inn i telefonen, – vänta lite, snälla. Du, jag är upptagen i telefonen, kan du inte fråga nån annan? sa den blonde henvendt til ferdesmannen.
– Ja, hvem da? spurte ferdesmannen.
– Ja, jag vet inte, svarte den blonde og fortsatte sin oppskjørtede rikstelefonsamtale til Sundbyberg.

Ferdesmannen fikk øye på en mann i bakerhatt som stod på utsiden og røykte, tuslet ut og sa med tynn stemme:
– God kveld, far. Jeg er ferdesmann, jeg har gått langt og lengre enn langt, ja, hele Pilestredet opp. Vil I være så snill å selge meg noe surdeigsbrød?
Mannen med bakerhatten ristet på hodet:
– Beklager, kompis. Jeg skulle gjerne gjort det, men det er tariffestet femminutt, og dessuten er det ikke jeg som betjener kassene. Men snakk med Roger, han er akkurat ferdig med kaffepausen og kommer der borte på moped.
– På moped? Åh, kors, svarte ferdesmannen, – ja, takk da.
Roger på moped hektet av seg hjelmen, og før han hadde fått låst mopeden var ferdesmannen borte ved ham og tryglet og bad:
– God kveld, far. Jeg er ferdesmann. Jeg har vandret langt og lengre enn langt. Kan I være så snill å selge meg et riktig godt og saftig, nybaket surdeigsbrød?
– Det er ikke mitt bord, svarte mannen, – jeg er konditor og ikke noen alminnelig baker, om du vil vite. Men snakk med damen i kassen.
– Det har jeg gjort.
– Ja, da får du snakke med Ulla.
– Been there, done that.
– Ja, da får du snakke med sjefen, han sitter på kontoret og sorterer fakturaer og klør seg, svarte mannen med mopeden og låste kjøretøyet med en diger kjetting til en lyktestolpe.
– På kontoret? Åh, kors, svarte ferdesmannen, – ja, takk da.

Ferdesmannen vandret inn av døren, opp en trapp, gjennom en liten korridor, og på en dør stod det «Sjefen» på et a4-ark som var klistret opp med tape. Ferdesmannen banket på døren, det svarte «kom inn», og ferdesmannen steg inn i det trange kontoret der det satt en liten pilt bak en diger stabel med regnskapsbøker.
– God kveld, far. Hør, jeg er ferdesmann. Jeg har vandret langt, ja, lengre enn langt, gjennom hele Bislett med fare for å bli nedkjørt av trikk og buss. Jeg er både sulten og trøtt. Du er vel sjuende far i huset, vil I selge meg noe surdeigsbrød? Gjerne rug.
Pilten kikket opp fra regnskapet:
– Surdeigsbrød? Ja, det skulle da bare mangle, barnet mitt. Men du skjønner, det er nye tider nå. Lavkarbo over hele bunnlinja, se her, sa pilten og holdt fram et Excel-ark med røde tall:
– Det er ingen som vil ha et godt, gammeldags bakverk nå for tiden. Men du kan snakke med min bobestyrer, det er han som er rette far i huset. Han sitter på et kontor på Aker Brygge.
– På Aker Brygge? Åh, kors, svarte ferdesmannen.

Så vandret han ut fra bakeriet, tok trikken helt ned til Aker Brygge, tok heisen opp i femte etasje på et bygg som var så kostelig utsmykket at det var rene Soria Moria. På en eikedør stod det «Bobestyrer» i et vakkert utskåret messingskilt, ferdesmannen banket på, og det svarte et nasalt «ja, væjsågod». Bak en mahognypult satt en mann i mørk dress:
– Kan jeg hjelpe med noe?
– Ja, jeg er ferdesmann, og jeg har… samma faen. Når tror I at det vil være mulig å få seg et surdeigsbrød her i byen?
Bobestyreren strøk håret bakover:
– Ja, det vaj et godt spøjsmål. Liggej ikke pengej i bjød foj tiden. Nå ej det kaffe og sushi som gjeldej.
– Sursild? Åh, kors. Ja, takk da.
– Fajvel.

Så vandret ferdesmannen ut og bestilte en pølse på Narvesen. Og ekspeditøren disket opp med både sur rekesalat og rå, vassen løk og lunken Thousand Island, og det smakte papp, som vanlig. Men han var i det minste glad for at han tross alt omsider hadde blitt ekspedert av rette mann i huset.

Fritt etter Asbjørnsen og Moe, generell service og norsk husmannsånd.

1 tanke om “Sjuende ekspeditør i huset

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *