Bare si ifra hvis det er noe

På et av antikvariatene jeg frekventerer har eieren klistret opp en lapp på en av de mange eskene med bilder og kort: «Ikke ødelegg rekkefølgen!» Jeg skjønner ham godt. Han har brukt årevis på å katalogisere, samle, skrive, sette numre og stable. Han har tusenvis av fotografier, julekort, esker med konvolutter og stabler med korrespondanse fra glemte tider. Det var slikt vi pleide å si som barn når vi satt med fotballkort eller glansbilder eller frimerker: «Ååh, nå ødela du rekkefølgen! Jeg sa jo at du ikke skulle ødelegge rekkefølgen! Få dem tilbake! Du bare ødelegger rekkefølgen!» Nå er han i midten av sekstiårene, og jeg skjønner ham godt. Rekkefølgen er levebrødet og livet hans.
– Ja, du er kanskje interessert i noe spesielt? Jeg har mye spesielt, sier han nervøst og kikker på mens jeg blar gjennom rekkefølgen.
– Jeg ser det, svarer jeg vennlig.
– Bare si ifra hvis det er noe.

Gjennom rekkene med julekort stanser jeg ved flere absurde motiver sendt fra Trondheim til en adresse i Oslo. Bilder av nesten vovede damer som er malt med pastell. Bakpå står det ikke annet enn «En god og fredfull jul, bedste hilsen oss nordpå«.
– Ja, du er kanskje interessert i julekort, også? spør butikkeieren og tripper bak mens han fikler nervøst med en vannkoker og skotter opp på meg.
– Ja, du har mye interessant.
– Ja, det har jeg, du får bare si ifra hvis det er noe, sier han og blander pulverkaffe i et krus.

Bortgjemt og inneklemt finner jeg et kort i svarthvitt. Det er falmet i kantene, et skip i sval fart gjennom et havneområde. Bildet viser en viss «Acina», navnet står i baugen, etter kjølvannsstripen å dømme i rundt fem knops fart, det er som regel det i slike omgivelser.

– Ja, du er kanskje interessert i båter, også? spør butikkeieren og kommer bort til meg der jeg står med bildet i hånden.
– Ja, hvor er dette? spør jeg?
– Oioioi, dette! lyser han opp, tripper bak meg og peker:
– Det der er Suez-kanalen. Bak der er administrasjonsbygget til havneledelsen. Jeg var der en gang, jeg var i FN-styrken, og vi pleide å stå på kaiene der og vinke til de norske båtene som passerte. Oioioi, ja, det der, ja.
Jeg kjøper kortet, det har en historie bakpå.

Skriften bak er ikke datert. Hilsenen er åpenbart skrevet av en av mannskapet, det står skrevet med kulepenn: «Hallo, Lars! Senner noe tyggis til ungene. Dere har det vel bare bra. Jeg har det også godt, bare sover, eter og arbeider. Det hadde vert alle tiders bare det ikke hadde vert så varmt. Når vi var i gulfen var det 50 º på dekk, i skyggen, og det var ikke så mye kaldere i maskinen. Vi skal til Santa Cruz og losse, det ligger på Kanariøyene. Ja, nå er det ikke lenge før det smeller i fjellet heller, dere har vel begynt forberedelsene til jakta. Du får hilse til Else når du ser henne. Så må dere ha det bra og hils til kjente. Beste hilsen fra Øyvind.»

I skipsregistrene finner jeg straks MT «Acina». Hun var en oljetanker, sjøsatt 12. november 1964 fra Landskrona-verftet i Sverige. Det var C. H. Sørensen & Sønner i Arendal som bestilte henne, og det eneste tidsmessige som er sikkert er at kortet er skrevet før 1971, for da ble båten videresolgt til rederiene A/S Mimer og A/S Nordfart og døpt MT «Anne». Tyggisen han snakker om kan nok ha vært kjøpt i Amerika, for det var stor stas for norske unger å få tyggis fra Amerika av uteseilerne; tyggis til barna og silkeskjerf fra Kina til en ventende kvinne der hjemme. Kan det ha vært Else?

Jeg greier ikke la være å forestille meg det, hvordan Øyvind satt på lugaren og skrev på vei til Santa Cruz, mens «Acina» skar gjennom asurblått hav med sine 28.877 bruttotonn, duvende, ved siden av hadde han en pakke tyggis til ungene, og det var høst, hjemme gjorde de seg klare til høstjakta. Men Øyvind skulle losse olje på Kanariøyene og det var varmt, og antakelig jobbet Øyvind i maskinen, han kjente godt hennes krevende og voldsomme 15 400 bruttohestekrefter fyrt opp av to oljefyrte dobbeltrykks-hjelpekjeler. Han kjente henne godt. Else. Hils henne når du ser henne.

Det er lenge siden hun forsvant nå. Hun ble hugget opp i Kina i 1996 under navnet «Da Quing». Men om noen kjenner Else, vis henne dette, jeg har kortet fra den gangen, bare si ifra hvis det er noe.

Se også: Hvem var du?

5 tanker om “Bare si ifra hvis det er noe

  1. Når du nevner oljetanker, så kom jeg til å tenke på svigers. Var jo sånn, mange steder i tidligere tider, at om man ikke skulle videre på realskole og høyere utdannelse, så var det sjøen. Slik var det også med svigers. Han mønstret på en oljetanker som førstereis. Skipet lå i Mexicogolfen og skulle til Brasil.

    I Brasil gikk det ikke bedre enn at hele skipet eksploderte under lossing, eller lassing, og flere omkom. Svigers var heldig og kom ganske uskadet fra det hele. Etter noen uker på sykehus i USA var han «fit for fight», men sjølivet fristet ikke noe mer. Ble landkrabbe av ham.

    Historien er sikkert ikke korrekt fortalt av meg, men det er flere år siden jeg hørte den sist, men i korte trekk var det omtrent slik det var. Sjømannslivet før, var aldeles ikke noe dans på roser.

  2. Tror jeg har vært på samme antikvariat. Kjenner igjen nervøsiteten og formidlergleden til innehaveren. Er nesten det beste med å gå inn på sånne plasser. Historiene du kan få servert om det de har å selge.

Legg igjen en kommentar til Siv Mansika Øyan Avbryt svar