Og kor ska vi reis hænn?

Hvis det ikke skulle skje noe oppsiktsvekkende de siste timene av onsdagen, kommer verden til å stå til påske og antakelig en god stund fremover.

Jeg maser stadig om disse brødene: Finnes det ett eneste av de brødene som selges på norske kjedebutikker som har noe originalt over seg? Holder det å strø noe fuglefrø over dem og kalle det originalt? Holder det å pensle dem mørke? Masseprodusert kliss, det er uutholdelig, og likhetskulturen stikker så dypt at alle konturer viskes vekk til og med i brøddisken. Dere husker vel kneippen? De lå på rekker av metallbrett, innpakket i blårutete papir når de kom til butikken på morgenkvisten, du kunne være sikker på at fra landsende til landsende fikk du den samme, trauste kneippen, den som ble like tørr på Byåsen som i Stamsund etter en dag i brødboksen.

Likheten og det minste, felles multiplum blir etterhvert klam og selvutfyllende.  Men kor ska vi reis hænn? Jo. Dra utenlands, hent inspirasjon, kjøp mel! Hent inn til landet de gjeveste frø og de kosteligste melsorter og bland dem til de aller mest ganekilende herligheter. Med håndkraft! Med glede! Og med radio dertil!

Det er mange lyder av påske, og radio er fortsatt mediet som bringer påskelydene. En godt bortgjemt hemmelighet er det at en av Norges fremste påskelyder kommer fra Maynard Ferguson. Den kanadiske jazztrompetisten med sine fargerike blåserrekker har kjenningsmelodien til det som opprinnelig var Julelabyrinten i 1986, forteller Viggo Valle meg:
– Gunnar Uglem og jeg startet Julelabyrinten i 1986. Begge var nytilsatte programingeniører i NRK Trøndelag, og vi foreslo programserien som frilansere. Kjenningene den gangen, på midten av 80-tallet, skulle være markskrikerske og oppsiktsvekkende. Gunnar spilte saks i storband og hadde mange jazz- og storbandplater. Vi leita gjennom platebunken etter en egna kjenning og falt for Maynard Fergusons hysteriske trompet. Dessuten hadde den flere gode breaks som vi kunne lese inn programtittelen på (Påskelabyrinten! P2s skattejakt!!). Vinylplata har jeg fått av Gunnar – den står på mitt kontor fortsatt, sier Viggo.

Så, godtfolk, kor ska vi reis hænn? Til et live-studio en gang for lenge siden, jeg har funnet et passende opptak med Maynard Ferguson og hans markskrikerske blåsere, melodien heter «El Dopa», god fornøyelse, og vær nå så inderlig snille: Bak brød.

5 tanker om “Og kor ska vi reis hænn?

  1. Grünersgate Kolonial & Melk, det var butikken sin. Åpnet presis klokken åtte hver dag, og der sto Kristiansen klar til å yte den beste service, dag ut, og dag inn. Alltid presis til å åpne og meget pertentlig med lukketidene. Alltid med halvsid lagerfrakk, og den var grå. Håret var gredd sirlig fra den ene siden, og over på den andre siden, for å dekke månen mest mulig.

    Der sto Kristiansen, alltid klar til å ekspedere kundene sine. Noen ganger var det kø klokken åtte, for da sto de bruneste av de brune kundene og ventet på at han skulle åpne kolonialen sin. Det var to disker, slik at kundene alltid var utenfor varene, mens Kristiansen holdt styr på de fra innsiden. Alt var sirlig stablet, og han hadde de varene som de faste kundene etterspurte. Ikke mer, for det var det ikke plass til. Han kjente oss alle. Ikke ved navn, foruten de som hadde handlet hos ham lengst. Selvbetjening var ikke ble ikke nevnt, der Kristiansen la varene pent inn i pose, og sa takk for handelen.

    Tenk å kunne tusle ut i tøfflene, kryssa gata og få helt fersk kneipp og dagens Dagblad hjem til frokost. Rykende var kneippen på morran, herlig, og kom ikke her og snakk stygt om kneippen. Fydda … hørt på sånt tøys!

  2. Kjenner du Ola bager, han som bakte kager?
    Han fikk ingen salig død, fordi han bakte sure brød.
    Men surt brød smager’ke godt, så hver gang salget gikk trått, så åd’an brødan sjel…
    Kjenner du Ola bager, han som bakte kager?
    Han fikk ingen salig død, fordi han bakte sure brød.

    Dette er fra noe som heter Major Tobiesens revelje (sunget inn av Bøksle-brødrene, tror jeg) i en gammel sørlandsvise. Og i dag har jeg bakt sure brød. Fire store og tunge, smekkfulle av frø og grovt og fint rugmjøl. Veldig gode, om jeg så skal si det selv.
    Surdeigen lagde jeg for to og et halvt år siden, og nå lever og trives den i en boks i kjøleskapet mellom hver baking.

    Hvis vi treffes en gang kan du få en «avlegger».

  3. Må nesten fortelle om landhandlerpappaen min igjen.
    Han solgte egentlig ikke brød. Dvs. han måtte nesten ta inn litt kneipp på somrene. Da kom turister og spurte om sånt. Mot slutten av 80-tallet hadde likevel vanene til de fastboende endra seg så mye, at han måtte begynne å bestille kneipp resten av året.
    Om den var tørr, var den i hvert fall bakt av profesjonelle……

Legg igjen en kommentar