Utrygt for nedbør mot kvelden

– Tiden med deg har alltid vært veldig øyeblikksfiksert, det er nesten ubehagelig, sier hun og trekker av seg den fuktige overtrekksbuksa, holder blikket hans.
– Jaha. Det forstår jeg ikke, jeg er jo tilstede, alltid, sier han og lener seg mot dørkarmen på hytteveggen.
Han fikler med glidelåsen, den har kjørt seg inn i jakkefóret, han står med halvåpen jakke og ser bortkommet ut.
– Jaha, gjentar han, – er det noe jeg kan gjøre med det?
– Hva tror du selv?
Han har gitt opp glidelåsen, spisser munnen tankespredt og kikker ut på snøværet, stormen har stilnet av, men tømmerveggene på stabburet utenfor er gjenklistret av snø.
– Jeg er jo tilstede.
Hun nikker.
– Det er akkurat det jeg mener. Du er alltid bare tilstede her og nå. Aldri i går, og ikke i morgen.
Han rykker i glidelåsen. Den løsner inne ved kanten og drar med seg to tenner, glidelåshodet blir sittende på feil side. Hun ser ham for første gang siden i mars. Det er et blikk som sier det meste. Ikke alt, men det meste.

Legg igjen en kommentar