Hva snekkeren kunne fortelle

Som journalist skulle jeg gjerne spurt ham om hva han så og hva han tenkte hvis han vandret på dekk den kvelden før katastrofen. Spurt ham om den kalde vårkvelden i Atlanterhavet, musikken som kom fra de finere salongene. Malingslukten fra jernskroget, stemningen mot kveld nede på tredjeklasse-dekket. Og følelsen av isvann mot kroppen om natten den 15. april.

Her ved de grønnbrune, nakne fjellene vokste han opp, Karl Edwart Dahl. Her ute ved Barentshavets sørlige yttergrense, ved Grense Jakobselv i Finnmark. Kapellet, Kong Oscar IIs kapell, var bygget som en demonstrasjon på norsk-svensk overhøyhet i området, som en advarsel til russerne tvers over elven. Dahl sprang rundt her som barn, og han kan ha stått akkurat her og sett dønningene fra det frådende havet bak i januar, der det ikke var annet å se enn mørke skygger av opprørt hav, eller som på bildet, en mild maidag. Her ute vokste han opp, han som plutselig skulle befinne seg i livbåt nummer 15 på et skip som gikk inn i verdenshistorien på dagen i dag hundre år etterpå.

I 1912 var han 45 år gammel og hadde tatt navnet Charles Dahl. Han hadde forlengst forlatt Grense Jakobselv, utvandret til Australia og skaffet seg tredjeklassebillett på RMS «Titanic». I følge arkiver etter forliset påstod han at han nær hadde blitt kastet over bord fra livbåten. Charles Dahl var en av de få norske overlevende.

Her er Charles Dahl skrevet inn i historien, dette er deler av passasjerlista slik jeg har funnet den ført ved havn i den sørengelske byen Southampton der «Titanic» satte kursen vestover fra. Charles er notert nederst under yrkestittelen snekker. Fra avhørsnotater etter forliset går det fram av at Charles skulle besøke slekt i North Dakota. Han er ført inn som britisk passasjer ettersom han var bosatt i Australia. Om kvelden den 14. april 1912 la han seg tidlig til å sove.

Som tredjeklassepassasjer var Dahl blant de første som merket kollisjonen. Han har forklart at han ble slengt ut av køya da isfjellet traff skipssiden klokka 2340. Siden passasjerene på tredjeklasse lå i lugarene nederst langs vannlinja, var sammenstøtet svært merkbart der. Den utvandrede snekkeren fra Grense Jakobselv kom seg i klærne og bega seg opp i skipet. Der gikk livet videre som om ingenting hadde skjedd, noen hovedalarm hadde besetningen ikke tanke på å slå.

Noen minutter tidligere hadde vaktmennene Reginald Lee og Fred Fleet i utkikkstønna slått alarm: Isfjell rett forut. Inntil denne helgen har det vært en gåte hvorfor de to ikke så isen før. I går offentliggjorde National Geographic en ny teori fremsatt av forskeren Tim Maltin: Isfjellet var tidvis usynlig. Maltin har brukt lang tid på å sanke inn værrapporter fra omkringliggende skip, som alle forteller om det samme: Raskt fallende temperaturer og luftspeilinger. Nye bildebevis fra blant annet Finland viser hvordan slike luftspeilinger kan få skip til å forsvinne, horisonten til å ligge under vann, og sjø som svever. Isfjellet foran kan dermed ha forsvunnet i luftlagene, Lee og Fleet i utkikken kan med andre ord ha blitt utsatt for et synsbedrag. Maltin fremsetter også teorien om at lyssignalene som ble morset fra dekk da havariet var et faktum ble optisk fordreid, og at det var derfor SS «Californian» ikke svarte da hun ble kontaktet om hjelp bare noen kilometer unna.

Charles Dahl har på en eller annen måte havnet i sjøen, i ettertid tror han selv at han må ha hoppet. Til avisen Cleveland Plain Dealer forteller han den 20. april 1912: «The sight was terrible. Men were fighting with women to get in the boats. I heard several shots fired around me.» Dahl bekrefter med andre ord effekten av den fryktelige, forsinkende prioriteringen som ble gjort av besetningen: Kvinner og barn først-strategien som skapte kaos. Familier ble splittet i hjerteskjærende scener foran livbåtene, og evakueringen ble sterkt forsinket av besetningens forsøk på å fylle livbåtene med barn og kvinner. Charles blir plukket opp av livbåt nummer 15, men forsøkt kastet over bord av livredde medpassasjerer som frykter at livbåten skal knekke sammen under vekten av de skipbrudne. Men han blir sittende i båten, natten til den 15. april. Utpå morgenkvisten kommer «Carpathia» fossende til unnsetning. Livbåten som Charles satt i, var den siste som ble funnet, tidspunktet var rundt klokken 0730.

Dahl blir ført inn i passasjerlistene som overlevende. Her har han oppgitt å være norsk. Etter et sykehusopphold ved ankomst New York blir han intervjuet som overlevende, og Dahl er ikke i tvil, til avisen Chicago American sier han den 24. april: «At the high speed of the boat, the disaster was inevitable. In the morning I counted nineteen icebergs within a radius of ten miles. One of them was five miles long.»

Men det ville vært så mye mer å spørre om.

RMS «Titanic» ligger på 3840 meters dyp, baugpartiet ligger på posisjon 49º 56′ 49″ vest, 41º 43′ 57″ nord. Akterenden av skipet ligger 182 meter bak.

Utkikksmann Frederick Fleet overlevde forliset, og døde i 1965.
Utkikksmann Reginald Lee hadde kommandoen i livbåt nummer 13 og ble berget, men døde allerede året etter.
Charles Dahl døde i februar 1933 under et besøk i Tromsø, hvor han ligger begravet.

Én tanke om “Hva snekkeren kunne fortelle

Legg igjen en kommentar