Steinbits and bytes

– Unnskyld, kan De si meg hvor jeg finner smøret, dere har ommøblert her i forretningen, det er jo aldeles håbløst, sier den eldre damen, hun holder en paraply over venstre underarm, og kvinnen som ekspederer nikker:
– Ja, smøret finner De der bak reolene, jeg kan følge Dem.
På Meny i Bogstadveien er man ikke dus, og jeg tar meg selv i å formulere meg på samme måten, jeg hører meg selv si, når hun kommer skrittende tilbake:
– Kunne De vise meg veien til ferskfisk-disken, er De snill.
Og jeg blir geleidet, for de har ommøblert i forretningen, det er ganske håbløst. Vi passerer damen med paraplyen, og jommen sa jeg smør, hun har plukket med seg fire pakker, antakelig klok av skade etter vinteren. Smør holder seg hvis man bare fryser det ned.

Ved ferskfisk-disken blir jeg stående og studere skiltet «Steinbit-filet, fisket i Nordøst-Atlanterhavet». Javisst. Det havet kjenner jeg til. Jeg slår til på en halv kilo av dette høyt prisede fiskekjøttet som blir silkemykt og mørt når det trekkes i fiskegryta, det skulle man ikke tro når man ser steinbiten på nært hold med sine panserkjever og lærhud, det er et dyr med en avsindig brutal livsappetitt der den knuser blåskjell som om de var peanøtter med det fryktinngytende underbittet. Får du steinbiten på kroken gjør du klokt i å ta den av dage straks, stålkjeften tar gjerne tak i en finger eller to, og den slipper ingenlunde. Men her i Bogstadveien er den harmløs og benfri, og den lukter friskt av Nordøst-Atlanteren, fuktig og svakt salt.

Tidvis vet jeg ikke hva jeg setter mest pris på av steinbitfilet og god journalistikk, men jeg sier ja takk, begge deler, og denne uken har begge deler vært til salgs i Oslo, selv om det er nordpå man for tiden burde finne både god sjømat og fokusert journalistikk. Men dessverre er det paradoksalt nok motsatt: I frysediskene ved Nordøst-Atlanteren ligger de sedvanlige stablene av Findus-pakker; en opprinnelig eksklusiv ferskvare hentet fra de flotteste havområdene bare noen kvartmil fra butikkdøra, men som deretter er kvernet på fabrikk og panert til det ugjenkjennelige og med samme pappsmak som emballasjen: Papp.

Her er hovedstadens journalistikk: Bevis på at isen nordøstover lar seg knuse, lik blåskjell i steinbitkjeften. Her er nordområdepolitikken i praksis: Steinbiten under, atomkraften over, Støre: Ingen ved siden. Men hva som gir flest arbeidsplasser på lang sikt, se det forteller historien ingenting om.

Kampfakta:
VG – lokalpressen, 3-0
Ca en halv million tilskuere.
Uavgjort ved pause ved forrige valg.
Kampreferat:
Fiskeri på oppløpssiden, skorer nesten ved årtusenskiftet. Kommer sterkt tilbake påsken 2003, løper langs linene og tar stang ut ved 2008. Utpreget filming på egen banehalvdel i 2009 og 2010, departementet blåser for straffespark og krabbefelt i 2011.
Lokalpressen utvist for passivt spill 2010-2012.

2 tanker om “Steinbits and bytes

  1. En gang for noen år siden, under midnattssola på et vann i Alta, i en båt uten motor fylt med to 13-åringer uten mobil, fikk jeg steinbitt på kroken. Ikke hadde vi kniv heller. Vi ropte og skrek om hjelp, mens vi rodde oss mot land. Det var niser der også, og som uerfaren fisker var jeg livredd for at niser skulle komme og sluke steinbitten, så hadde vi nise på kroken, liksom. Men den gjorde ikke det, og vi hadde fisken til middag dagen etter, mens vi tok bilder under hodet som hang på en krok på uthusveggen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *