En stilstudie av frihet

Friheten kom den 8. mai 1945. Først som et kommuniké, undertegnet av begge parter i sikrede omgivelser, dernest som en tørr forholdsordre over radio fra de allierte til de stående styrkene. BBC sendte slikte meldinger til alle tyskere i alle land, skreddersydd og målrettet sendt i fininnstilte radiosektorer, på standardisert britisk, slik at ingen kunne misforstå hva ordren gikk ut på: «Dere har kapitulert. Opptre korrekt, hold dere til deres enhet, dere vil bli holdt ansvarlige hvis dere ikke lyder ordre.» For mange soldater i fjerne, arktiske strøk må dette ha kommet som en skrekkinngytende påminnelse om hva som ventet. Den stemmen. Jeg får frysninger. Den er så kald og korrekt.

Deretter, datidens journalistikk: Undertrykte ord, undertrykt raseri, og undertrykt journalistikk som vel ikke kunne vært mer subjektiv. En billedlagt ydmykelse av symboler og mennesker på vei til arrest. Det ville vært å forlange for mye å be om en mer upartisk, objektiv tone. Det var ikke mulig å skildre det annerledes enn hva Filmavisen gjorde. Det var uunngåelig. Den stemmen. Den er isnende kald. Fotograferingen er ubarmhjertig. Rettferdig? Det måtte vel gå slik. Har journalistikken kommet lengre, eller er det slik vi fortsatt feirer triumfen over ondskap? Er det fortsatt slik vi følger lovbrytere til retten? Eller har vi blitt mer objektive? Er det mulig, og ønskelig?

Men den korrekte, britiske stemmen over radio var den mest nøytrale. Legg merke til at BBC-stemmen ikke gir noen verdiladede ord. Underlig nok, men slik er krigens – og fredens – lov.

5 tanker om “En stilstudie av frihet

  1. Nei, vi har ikke kommet lengre. Vi krever fortsatt hevn. Vi ydmyker og latterliggjør dem vi har beseiret, i den store eller den lille krigen. Mennesket er seg selv likt. Alltid.
    Om det er mulig å være objektiv? Ikke om vi er berørt.
    Er det ønskelig å være objektiv? I noen tilfeller, ja.

    • Jeg er veldig splittet på dette, i alle fall i et historisk perspektiv: Jeg kan ikke tenke meg at vi i dag kan forestille oss hvordan det var å få lov til å lage slike reportasjer som dette etter fem års konstante dødstrusler.

      Objektivitet? Ja, journalistikken har kommet videre. Men krigsretorikken har ikke det. Antakelig er det slik de fortsatt snakker ved en kapitulasjon, de kalde stemmene som forkynner fred. Genève-konvensjonen.

      • Har journalistikken gjort det? Eller er den bare utvisket? Ikke vet jeg.

        Objektivitet, om det skal være kriteriet, hender det jeg savner. En hver opplever med seg selv, farger sine reportasjer med sine erfaringer, ofte ut fra politisk ståsted. Og leseren leser ut fra sine erfaringer og med sine «briller».

        Jeg tror at det må være slik og bør være slik.

  2. Gode og ærrrlige Norrrrmennn! Journalistikken i Norge har nok kommet videre, men det finnes land der dette er bare barnematen.
    Hvorfor ble NS og landsvikerne sett så ned på og evig fordømt som tilbakestående etter 2. verdenskrig? Tyskerne derimot ble generellt sett på som gode soldater, selvom de riktignok var okkupanter.
    Sammenlignet med holdingen i de gamle norrøne sagaene er dette bemerkelsesverdig. Der ble svikerne og motstandrere blant egne landsmenn sett på som like gode som de som kjempet de «rettferdiges» kamp. Utlendingene derimot, de var de dårlige soldatene. Altså helt motsatt.

    • Landssvikoppgjøret mot titusenvis av NS-folk ligger fortsatt forholdsvis uutforsket i Riksarkivet. Det er flere ting å ta fatt på i pappeskene i bunkeren: Diagnosene, mobbingen, straffesakene og henleggelsene. I vår felles landsdel, Bjarne, har mye forsvunnet i dragsuget og slagskyggen av den kalde krigen som kom etterpå. Det er det skrevet bindsterke verk om, dette siste. Når man leser vår felles krigs- og etterkrigshistorie, faller forfatterne ofte i fellen å beskrive heltemotet, forfølgelsen og den tragiske skjebnen til «det forfulgte» folket i nord. Alf R. Jacobsen turde å pirke i deler av dette ved å stille spørsmål ved heltemotet og offerrollen. Han gjør dette i boken «Rød august», Aschehoug 2005, ISBN 82-03-23128-4.

      Poenget i dag er ikke å henge ut noen som helst. Poenget må være å skape et mer nyansert og sannferdig bilde av mekanismene bak hvem som blir opphevet til helter, og hvem som skriver heltehistoriene.

      Akkurat nå har ikke jeg kapasitet til det, men en gratisidé til enhver dokumentarforfatter: Hvem var våre russiske frigjørere? Hva skjedde egentlig de kaotiske oktober- og novemberdagene 1944?

      Takk for fyllestgjørende kommentar.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *