Min lokale kjøpmann på hjørnet legger en fillete ordbok til side, slår varene mine inn på kassen og kikker opp over brilleglassene:
– Det var det hele?
– Det var det hele, svarer jeg.
– Jeg lærer meg norsk ved siden av, jeg vil gjerne snakke godt norsk, beklager hvis dette tar litt tid, sier han.
– Dette går jo riktig bra, svarer jeg og pakker ferskvarene i posen. Han er tyrkisk av opprinnelse, og han holder åpent sju dager i uken. Det er hardt arbeid. Men det er det nye Norge. Han importerer, han noterer bestillinger, sender eposter til leverandører, stabler pakker med ris fra India og balanserer opp honningkrukker fra Hellas, grønnsakspasta fra Italia, fiskesauser fra Paris. Hyllemetrene med varer er lange og fullstappede. Tvers over gata ligger Rimi, men Rimi stiller ikke ut ferske grønnsaker på gateplan, og det er en ordnet tariffavtale innendørs. Og det er naturligvis stengt på søndag, noe annet skulle vel tatt seg ut. Der snakkes det godt norsk, men vokabularet bak disken der er heller smalt:
– Kort? Pose? Kvittering? Ha en fin dag. Kort? Pose? Kvittering? Ha en fin dag.
Samtidig. Norske bønder har skapt kaos i morgenrushet i dag. Fly forbanna på tilbudet som staten har gitt dem i jordbruksoppgjøret har de satt avgårde med traktor på motorveiene, slept kyr ut fra morgenstellet og satt dem foran rådhus, og avlevert råtne høyballer til målløse politikere. Gjennom rikt illustrerte oppslag på Norges Bondelags hjemmesider får vi se hvordan bøndene har sprøytet melk med traktor over veier og fortau. De protesterer blant annet mot at norsk mat taper i konkurransen mot mat «fra utlandet». Det er en trist dag for norske bønder, men den burde være tristere enn det: Å se hvordan en hel yrkesstand leker med maten, lager klovnerier og setter seg selv i forlegenhet. På godt norsk: Et fryktelig syn.
Jeg vandrer ut fra kjøpmannen på hjørnet på Tøyen og ser et tidlig, svalt ettermiddagsregn legger seg over ferske, eksotiske rotfrukter og gjør dem ekstra innbydende. Velkommen til landet, det er fint å ha deg her, kjøpmann.
Jeg forstår at du handler hos kjøpmannen din, og det ville også jeg gjort. Disse kjøpmenn som gjerne kommer fra «eksotiske» og «fjerne» land, har bl.a. gjort at RIMA og de andre nå har skikkelige frukt og grønnsaks disker.
Det var ikke slik, ikke før tyrkeken i Torvald Meyers Gate startet opp med det, og halve byen hvalfartet til butikken hans, og alle frukt- og grønnsaker han hadde på gateplanet. Det fikk opp kvaliteten i de «norske» butikkene, og prisen sank.
Nå har det seg at vi, altså de på Stortinget har bestemt at vi skal ha en viss form for selvforsyning av matvarer i Norge, og at vi med våre høye levekostnader må subsidiere det endel for at det skal være mulig å produsere mat i Norge. Det sikrer også at det bor mennesker over hele landet, men hva det har å si for turistbransjen, og utkantene fortsatt blir levelige steder å vokse opp, men et visst minimum av kultur.
Når du kommer i butikken, så er du sikret at de norske landbruksprodukter er så trygge som det lar seg, og så gode som vi forventer. Prisen er kanskje noe høyere, enn om de hadde kommet fra et fullstendig fritt verdensmarked, men bare noe høyere. Det er ikke bonden som gjør at matvarene i Norge koster mye mer enn andre sammenlignbare land. Det er andre ledd for skriver prisene med gaffel … !
Om vi ser på USA, så er det Wal-Mart som gjelder, og der er over 90% av alt de selger produsert utenfor USA i lav-kostland, og vi ser hva som skjer «over there». Maten blir ikke bedre, og heller ikke billigere med det. Det er en illusjon om vi tror det blir billigere og bedre om vi dropper den norske bonde.
Jeg støttet det norske bondeopprøret fullt ut … !
Jeg vet ikke helt hva jeg tør støtte, Stavron. Jeg synes du har mange, mange gode poenger her. Men man registrerer at fransk gourmet-smør måtte redde Tine-imperiet ved juletider. Og man registrerer at Rema finner det for godt å jazze opp norsk kjøtt med saltvann. Og man registrerer at bøndene nå trikser med statistikk for å få «bortimot hele Norges befolkning til å støtte bøndenes krav» (jeg leste selv opp den meldinga på radio i går), og man registrerer at juleribba kostet 29,90 per kilo to dager før jul, og 59,90 to dager etter, med to ukers kortere holdbarhet.
Det er en hel del ting som ikke stemmer med norske matvarer for tiden. Og bøndenes bergingsaksjon i kommentarfelter avdekker ikke spesielt gode kunnskaper om «utlandet». En av aksjonistene påstod i et kommentarfelt i dag at bensinprisen i Sverige er sju kroner. Og at dette var et bevis på at Norge og Sverige ikke kan sammenlignes. Dette er helt feil, både faktaopplysningen og konklusjonen, jeg fylte bensin i Sverige for to uker siden og kjøpte mat attåt. Jeg unner norske bønder til salt i maten, men noe må opp til diskusjon snart. For eksempel salten i maten.
Jeg er ikke totalt motstander av langreist mat, og langt i fra med produkter vi selv ikke klarer å produsere, eller produsere godt nok. Jeg er også klar over at det er en propaganda krig fra flere parter i denne saken. Det er regjeringen, handelsnæringen og bøndene. Så er det opp til hvem vi skal stole mest på.
Det jeg vet, er om en bonde gir opp, så skal det meget til for at andre begynner å dyrke opp det samme. Tror også det er tilstrekkelig med ridesentre rundt om, og om det gror igjen, så mister vi kulturlandskapet, og butikken må kanskje stenge. Turistene uteblir, siden det er avfolket, og vi alle bor tett i tett i byene.
Bonden må vi ta vare på, og ikke bare de feite på Østlandet, men også de som gjør sitt i mer perifere strøk, og kanskje spesielt der, for det er der samfunnene er mest sårbare.
Jeg tror ikke på budskapet til RIMA og de, om de gjør landet billigere. Det er handelsnæringen som bestemmer at vi i Norge skal ha dårlig utvalg av varer og det som er skal selges så dyrt at det svir i lomma.
Langreist mat er godt. Og hvem ønsker seg tilbake til vintre der kål og lett bøyelige gulrøtter var det som sto på menyen? Vi klarer oss sikkert bra uten brød og mel og kakefatet til 17. mai. Alternativene er mange.
Langreist mat er fantastisk godt! Fantastisk velsmakende! Det er for eksempel en honning-blanding å få kjøpt der hos min lokale helt, krydret med nøtter, og smurt lunkent over krydderbrød bakt på økologisk mel fra Saltå Kvarn en halvtimes kjøring fra Stockholm smaker den… Nå ble jeg litt sånn små-salig, kjenner jeg.
Eller hva med den langreiste kongekrabben fra Bugøynes? Ikke de slintrene man får kjøpt svart over kai i ly av mørket i ethvert fiskevær, men den nennsomt plukkede, nedfrossede eksportvaren som skal, og må, koste 500 kroner per kilo i delikat lyssatte ferskvaredisker 250 mil unna.
Ja, det kakefatet. Gi blaffen i det kakefatet. Som en drosjesjåfør av pakistansk opprinnelse sa til meg i morges: «Syttendemai er pølser og is for unga, vi får håpe på finvær!» Norge har blitt så mye mer sammensatt. Usedvanlig pussig at mange ikke har fått det med seg, Norge har vært så sammensatt i de siste førti årene.
Spis du brødmat, Jakob? Om nån daga kan det være slutt. Og norske bønder akte å bevise at den langreiste maten din kan bli brukbart eksklusiv om dem ikke gjør den jobben de fleste av oss forvente.
Heia bøndern!
Ja, det var forholdsvis eksklusivt å fylle en møkkaspreder med melk og tømme det gatelangs for deretter å legge skrytebildene av det ut på nettet. Slikt har ikke vi vanlig dødelige råd til, ikke en gang som en protest mot et eller annet, melk er dyrt, og melk er mat. Det er ikke en menneskerett å leke med maten, men de unnskyldte det med at de måtte finne på noe for «å nå opp i media». Ballen ligger altså hos oss journalister, man registrerer det. Har verden gått aldeles av skaftet nå?