Ikke vær så sint!

At bloggere sjelden eller aldri har spesielt stor samfunnsinnflytelse har vært antatt en god stund. Nå slår en dansk undersøkelse fast at det ikke bare er en antakelse, men et faktum: Det er journalister som setter dagsorden, ikke bloggere. Undersøkelsen synes å bekrefte tendensen også i Norge: Politisk blogging og bloggkommentatorer er en ganske omtrentlig geskjeft uten den store publikumsappellen. Bloggerne bidrar med få opplysninger som journalister ikke allerede har. Og bloggerne resirkulerer gjerne nyheter som journalister og forskere allerede har snappet opp – akkurat slik jeg gjorde i starten av dette blogginnlegget ved å lenke.  Det er ikke godt nytt for bloggere som søker å bli hørt, men en desto sterkere manifestasjon på journalistikken som fag. Og ikke særlig overraskende. Dette kan åpne en viktig debatt bloggere i mellom: Hvem vil vi være? Jeg synes vi bare skal ha det litt gøy, men det er visse ting å tenke på midt oppi alt det gøyale.

Det kan være flere grunner til at publikum i sin alminnelighet og journalister i særdeleshet ikke trekker til – eller fester lit til – en hvilken som helst blogg som utgir seg for å være meningsbærende eller faktabringende. For det første nettopp det: Mye omtrentlig synsing og lite underlag for fakta. For det andre et lite stringent språk. For det tredje bærer en rekke blogger preg av mangel på redigering, er utydelig i retning og favner for vidt.

Men det alvorligste er bloggernes totale mangel på fagapparat, bakkemannskap, fravær av etiske retningslinjer og vidåpne kommentarfelter. Skillelinjen mellom blogging som hobby og journalistikk som fag går på spørsmål om faglig integritet og personlig ansvar: På jobb i radio kan – og skal – jeg og min redaktør bli trukket personlig for retten etter overtramp, og konsernet kan bli påført sviende tap av mine personlige, faglige feilgrep. Der folk med hodet under armen poster ultralydbilder (!) på bloggen sin, åpner kommentarfeltene sine for hatangrep mot folkegrupper og poster grilloppskrifter om hverandre, kan en journalist vise til Vær Varsom-plakaten og si: dette hører ikke hjemme i offentligheten. I morges hadde vi eksempelvis diskusjon om aldersgrensen nedover på dem vi skal intervjue, i skarp kontrast til alle foreldre som i ettermiddag kommer til å ta nakenbilder av ungene på stranda og legge det ut dandert med blonder i høyremargen. Der bloggere møtes til uforpliktende kaffeslabberas og tweetups, holder journalister og redaktører fagkonferanser, sender folk på kurs i inn- og utland, sjekker kildene to ganger og tar sinnameldinger og ros fra publikum på telefon eller på gata, og der bloggere kan sitte ved en skjerm og gjengi virkeligheten, er journalisten ute i vind og vær der virkeligheten utspiller seg dag etter dag. Jeg er ikke ironisk, og dette er ikke dårlig fordekt vekting av viktighet, det er bare et forsøk på å beskrive faktum.

Det er uhyre få bloggere som setter dagsorden ved å mene noe. De som skaffer folk noe å snakke om over frokosten har stort sett underholdningsverdi. Og når de rører på seg, forteller vi  journalister om det: Linnéa Myhre,  for eksempel, som i dag på sin egen blogg forteller at hun gir seg og skal heller skrive bok, noe som øyeblikkelig genererer nyhetsoppslag allerede ved frokosttid. Men hvis lille meg skulle komme til å skrive «fuck og faen» på bloggen min, er det knapt noen som bokmerker innlegget. Det er først hvis jeg sier det på radio at VG ringer.

Så, folkens, medbloggere. Ikke lek journalister eller legg så mye kraft i å mene så mye om alt mulig rart. Ikke si så mye fuck og faen, det er få som bryr seg. La oss heller bare ha det litt gøy og være litt deilige.

34 tanker om “Ikke vær så sint!

  1. Jeg skjønner absolutt hva du mener, og er enig. Stusser litt over avslutningen – hvis bloggerne ikke skal «mene så mye om alt mulig rart»; hva skal de da gjøre? Er ikke bloggen et medium der man kan mene mye rart om alt mulig uten å nødvendigvis ha ryggdekning? Er ikke bloggen et medium som lar «alle» komme til orde? Hvor plasserer du deg som journalist og blogger? Mest det første og minst det andre?

    … og så finnes det jo selvfølgelig både gode (som din og andre fagblogger) og dårlige blogger!

    • Takk for fin kommentar, Eva. Jeg synes enhver skal finne formen på sin egen blogg, men uansett hva man skriver om: ha en redaktørplakat der det klar framkommer hvem som har ansvaret for bloggen, hva folk som føler seg truet eller sjikanert i kommentarfeltet kan gjøre, – slike etiske presiseringer. Dersom man har en anonym blogg, mener jeg at eieren av bloggportalen skal stå ansvarlig, med epost, adresse og døgnbetjent telefonnummer. For oss i media er slikt selvsagt: Du skal alltid kunne få tak i redaktøren.

      Det er litt av svaret hvor jeg plasserer meg som journalist: På det etisk gjenkjennelige og etterrettelige. Som blogger: Nøyaktig det samme, men med noe friere rammer og noen flere røverhistorier 🙂

  2. Helt enig i at bloggere ikke skal leke journalister, men innimellom hjelper det jo å blogge. Siste eksempel er 9-åringen som begynte å blogge om skolematen sin og gjennom dette fikk såpass oppmerksomhet at skolematen ble forbedret. Men det er klart at bloggere aldri vil ta over jobben til journalistene.

  3. Med blogginnlegg, fjesbok og hva det nå heter alt sammen så har menigmann mulighet til å komme til ordet. Bra er jo det på et vis, men hvor interessant er det? Kanskje ikke så veldig.

    Når jeg vil bli informert vil jeg ha det fra kilder jeg kan stole på og vite hva de står for. Da er avis, nettavis, radio, TV som gjelder. Medier og meningsbærere som har en seriøs ansvarlig plattform. Og som jeg vet hva står for, enten jeg nå er enig eller ikke.

    Tilfeldige meninger fra ukjente personer? Stort sett uinteressant. Først når jeg vet hvilket ståsted meningsytreren har kan det bygges opp noen form av tillit, og meningen ha noen verdi (for meg).

  4. Tenker du redaktørplakat uansett alder på blogger? På linje med redaktørplakaten som gjelder for pressen?

    Jeg skjønner absolutt tanken, men tror det er vanskelig å gjennomføre i praksis. Tror muligens også vi leser blogger på en annen måte enn øvrige medier. Jeg tror bloggmediet i seg selv står for svakt, er for åpent, til at bloggerne forstår hensikten (i mangel av bedre formulering) med en ansvarliggjøring av eksempelvis kommentarfelt og andre etiske presiseringer. Nettet er jo av alle – for alle; hvorfor skal en 14-årig Belieber stå til rette for en redaktørplakat..? For å sette det litt på spissen… 😉

    • Konstruktive tanker, Eva! Jo, jeg synes en 14-årig Belieber absolutt skal ha en redaktørplakat, og at publiseringsetikk må inn i skoleverket. Jeg er overbevist om at dersom en tiåring lærer publiseringsetikk, vil vi få færre mobbesaker der barn stenger seg inne på rommet mens venner denger dem helseløse på Facebook eller i bloggs form. Ungene lærer jo datateknikk, så hvorfor ikke etikk? Nettet er for alle, men det er bokstavelig talt et livsfarlig våpen i hendene på barn og visse voksne.

      • Godt svar – jeg kunne ikke vært mer enig!

        Spørsmålet er vel om det er rom for publiseringsetikk i kompetansemålene i skolen. I takt med digitaliseringen kan vi vel bare håpe at det får en større og større plass innenfor den grunnleggende ferdigheten i skolen: «å kunne bruke digitale verktøy». Nå dreier vel den seg mest om å ta til seg informasjon fra nettet – ikke å publisere selv og hvilke hensyn man bør ta da.

        Foreldrenes rolle blir jo en annen, men utrolig viktig side av saken. Foreldre med god kompetanse på feltet vil nok kunne gi barna en større bevisstgjøring omkring publiseringsetikk. Tror det kan bli farlig om alt ansvaret blir overlatt til skolen og opplæringssystemet – foreldrene må også komme på banen!

  5. Blogging er ikke journalistikk og journalistikk er ikke blogging. Vi snakker jo om to forskjellige sjangre her, og derfor synes jeg det blir feil å sette dem opp mot hverandre. Vi har, etter min mening, behov for- og mer enn god nok plass til både journalistikk og til gjennomtenkt blogging i offentligheten. Personlig oppsøker jeg bloggverdenen for å lese nyanserte innlegg som går i dybden på tema som jeg er opptatt av, som f. eks mobbing. Nyheter får jeg mer enn nok av i nyhetskanalene. Jeg har stor respekt _både_ for dyktige journalister, og for bloggere som deler kunnskap på en seriøs og veloverveid måte.

    De seriøse og velskrevne bloggene er, slik jeg ser det, viktige nettopp fordi de som oftest _ikke_ blir skrevet av journalister som jobber i de store mediehusene. Med det representerer de andre stemmer og kan derfor, i beste fall, bidra til å synliggjøre ting som mediene ikke har plass til i sine spalter. Bloggene som jeg liker å lese bidrar med klokskap, nye perspektiver og gjerne også et løsningsfokus på ulike utfordringer. Dette ser vi jo også i andre medier, men jeg tror at det er viktig at noen bidrar til å holde ”medietrøkket” oppe rundt tema som f. eks mobbing. Her tror jeg at seriøse bloggere kan spille en viktig rolle. Ellers er jeg fullstendig enig med deg i at mangel på etiske retningslinjer og vidåpne kommentarfelt representerer et stort problem i bloggverdenen. Jeg er selvsagt også enig i at blogging skal være gøy:-)

    • Interessant synspunkt! Er grensene virkelig så klare mellom blogging og journalistikk? Kan ikke en «seriøs og velskreven blogg» være vel så bra som en featureartikkel? Eller er det personene bak du egentlig sikter til?

      Kan ikke blogger skrevet av journalister være seriøse, bidra med nye perspektiver og være løsningsorienterte? Her blir det blir vel viktig (og riktig) å skille rolle og person..?

      • Hei Eva S og takk for tilbakemelding:-)
        Poenget mitt her er egentlig bare at jeg anser blogginnlegg og artikler for å være to forskjellige sjangre, og at den ene sjangeren ikke nødvendigvis er bedre eller dårligere enn den andre. Slik jeg ser det representerer blogger og artikler to forskjellige innfallsvinkler til kunnskapsformidling, men det finnes jo ikke noe fasitsvar på dette. Jeg synes at gode blogginnlegg ofte inviterer til dialog og kunnskapsutveksling, men det gjør jo også gode avisartikler. Derfor tror jeg at du har helt rett i at grensene ikke er helt tydelige her:-)
        Jeg mener definitivt at blogger skrevet av journalister kan være seriøse, bidra med nye perspektiver og være løsningsorienterte. På samme måte synes jeg at et velskrevet blogginnlegg kan være like interessant som en artikkel!! Jeg er også enig med deg i at det er viktig å skille rolle og person i denne sammenheng.
        Jeg håper at dette var litt oppklarende:-)

        • Dette var absolutt oppklarende 🙂 Jeg er til dels enig i dette med sjanger. I utgangspunktet er blogg og artikkel ulike sjangre, men jeg tror tendensen er at de konvergerer. Dette er nok tydeligst mellom blogg og nettartikler, og ikke like tydelig i papiermediene.

  6. «Politisk blogging og bloggkommentatorer er en ganske omtrentlig geskjeft uten den store publikumsappellen. Bloggerne bidrar med få opplysninger som journalister ikke allerede har. «, sitat deg.

    Jeg har inntrykk av at de som skriver samfunnskritisk eller politisk ofte holder seg til sin egen blogg, mens dem som blogger om frokosten sin, barnehagestart og varme dager i større grad blogger av sosiale grunner og oftere besøker andre blogger og legger igjen kommentarer. Å få oppmerksomhet om bloggen sin er ikke noe som skjer helt av seg selv; det krever mye jobb. Det er kanskje arbeidet rundt bloggen som skiller politiske blogger fra de hverdagslige? En politisk blogger som jobber mye med å få vist fram bloggen sin vil jeg tro kan appellere til publikum på samme måte som bloggere innen andre sjangre. Jeg tror i utgangspunktet alle blogger har potensiale til å bli populære blogger, hvis en jobber godt og vet hvem en skal vise seg fram for. Altså tror jeg det er mulig å få blest om en politisk blogg dersom en er villig til å jobbe for det. Mulig jeg tar feil.

    Jeg skulle gjerne blogget og jobbet etter mer faglige krav, men kapasiteten begrenser meg. Jeg blogger derfor på et nivå som passer meg, og tenker at det er bedre å ytre seg med risiko for å ta feil eller ikke begrunne og forklare godt nok enn å forbli taus og bindes av prestasjonsangst. Ofte tar jeg utgangspunkt i en avisartikkel eller to og lager min egen sak ut av det. Jeg blander det sammen med mine meninger, refleksjoner og spørsmål. På den måten skaper jeg noe nytt samtidig som jeg legger opp til diskusjon om noe andre har skapt og publisert. For noen vil det være spennende og vekkende, mens for andre vil det være kjedelig. Jeg tenker at den som blogger må finne det nivået han/hun trives med. Så er det opp til den enkelte å vise fram bloggen til dem som liker det en gjør.

    Det er selvsagt forskjell på en som utøver yrket sitt og en som mener uten faglige begrunnelser. Jeg tenker at vi trenger begge deler.

  7. Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner problemstillingen din, men det skyldes kanskje at jeg ikke forventer at blogger jeg leser skal gjøre meg klokere og mer samfunnsoppdatert, men underholdt. Får jeg meg en tankevekker eller lærer noe er det greit, men en latter eller en ide er det jeg er ute etter.

    De fleste bloggere, bortsett fra dem som er bloggende reklameartister, blogger ut i fra et ønske om å uttrykke seg, tenker jeg. Og de har det som hobby. En blogger som tjener gode penger på virket, vet jeg ikke hvis tunge taler med. Hvem er redaktøren? Hva er formålet? Nå er det ikke bare i blogger dette er et problem, det er rolleblanding i andre kanaler også.

    Sint er lite kledelig, det må da gjelde alle? Blogg og vær glad for hver dag som går!

    • Ja, den kommersielle rolleblandingen er også en side av saken. Jeg forstår godt at publikum blir forvirret når man den ene dagen anbefaler brunkrem og den neste dagen mener litt om krig og fred og sånn. Men det er ikke rart det går slik, der de blogger fra jenterommet med far eller bror som «manager» og ikke evner å se forskjell mellom kommersialitet og egen redaksjonell linje – om enn de har noen. Å opptre i et kommersielt marked er et eget fag, og ikke noe en femtenåring kan sitte og sjonglere med pappa som velmenende sjef.

  8. Hei Jakob

    Jeg tror du er litt for redd for å bli avsatt som journalist, hvis du i blankt alvor mener vi
    skal endre samfunnet og vårt frie demokrati ved å fjerne ytringsfriheten. For det er det du
    egentlig ønsker med dette innlegget.

    Jeg som blogger skal rette meg etter din og andre journalisters «vær- varsom-plakat» fordi bloggere har åpne kommentarfelt og skriver det de mener?

    Min blogg er ikke besøkt av mange, men jeg skriver fordi jeg liker å skrive mine meninger om alt fra sprutorgasme til sorg, fra barneoppdragelse til Justin Bieber. Du Jakob kan ikke annet enn å godta at det er sånn vi har det i ytringsfrihetens navn.

    Journalister i visse medier i Norge er ikke det spor bedre enn svært mange bloggere. De redigerer knapt nok en halv gang det de skriver før de publiserer, og skrivefeilene florerer.

    La bloggerne få lov til å skrive akkurat det de ønsker på sine blogger, det er jo det som er poenget med å blogge. Det er en digital dagbok som alle kan lese.

    Journalister- da mener jeg de som er utdannet i 5- 7 år og har en diplom på veggen, de har selvsagt et redaksjonelt ansvar og regler å forholde seg til. De er jo på jobb. Du kan telle på en kanskje to hender- de bloggerne som lever av nettopp å blogge i Norge.

    Jeg mener du bør holde deg til Radioen, for dette var sludder og vås!

    Vennlig hilsen

    Vargas

  9. Faktum i virkeligheten er at blogger flest er en fritidsbesgjeftigelse for en rekke selvopptatte mennesker som får styrket selvfølelsen når andre folk gir de tilbakemeldinger på noe meningsløst de har skrevet. Det gir bloggeren følelse av å bety noe. Undrsøkelsen viser imdlertid at bloggere er stort sett helt betydningsløse for alle bortsett fra bloggeren selv som skaper følelsen av identitet og tilhørighet med sitt «viktige» publikum. Det skrives sjeldent noe av betydning. Tvett imot skrives det mye vås.

    Gå feks inn på tidssonen.no så kan man se hvordan høytlønnede rike finansfolk med interesser for dyre klokker fra 50 000.- og oppover skriver totalt meningsløst svada til hverandre, som «…synes hvit skive (klokkeskive) er best på sommerklokka..» på en klokkeblogg med hverandre som de er innom bokstavelig talt 10-20 om dagen gjennom år(!).

    Det er rett og slett noe så fundamentalt som ytre stimuli uten substans. Man opplever at «verden fortsatt går rundt» uten å måtte bruke «engasjement» som avislesing krever.

    Nei, takke meg til både det ene og det andre før jeg blir bloggmisbruker..

    Blogger dekker samme meningsløse behov som «Tamagotschi» gjorde på begynnelsen av 90-tallet.

  10. Ok. Her er en annen ellevill ide. Skriv den bloggen du vil og håp noen vil lese den. La den være sinna eller blid, om matlaging, mote eller politikk. Ha det moro, og vær så sinna og lidenskapelig du vill.

    Næmmen, se! Jeg er så snill og tolerant at man kan nesten kalle det likegyldig.

    *smiletegn*

  11. Du klarer ihvertfall å vekke interesse! Så da har du kommet langt 🙂
    Likte innlegget ditt og ser hva du mener.
    Nå synes jeg det er greit at bloggen er informativ, men da gjerne til en begrensa målgruppe slik at innlegget er formet deretter!
    Er «nyblogger» og har mye å jobbe med, men er helt på nett med at det skal være gøy! Og selv om jeg som de fleste andre bloggerene liker å bli «sett» og «hørt» blogger jeg mest for egen del. Egenrefleksjon gjennom bloggen kan vise seg å være nevenyttig for mer enn at det blir lest av andre!

    Ha en fin kveld!

    Vivian
    http://www.viviansreise.com

  12. Hei!!
    Takk for nyansert blogg. Dette du beskriver er nettopp grunnen til at jeg selv ikke blogger – jeg er altfor glad i privatlivets fred og legger sjelden ut ting som er for personlig eller inngående selv på en hardt restriksjonsbelagt facebookside… Dette er også grunnen til at jeg leser få blogger, og når jeg først gjør det, er det fordi de er interessante. Det kreves bare et par linjer for å se om bloggen tilhører en av «de» eller en av «dere» (altså yrkesjournalistene). Altfor ofte mister jeg interessen når jeg åpner noens side. De virkelig «samfunnsnyttige» bloggene risikerer å drukne i informasjonsstrømmen, bred som elven Styx og alle vil være fergemenn… Jeg kan styre meg for svada. For meg er den gemene hop bloggere null verdt. De er forurensing! Så bare fortsett å blogge refleksjoner på bakgrunn av din fagkunnskap!

  13. En undersøkelsen av i hvilken grad bloggerne setter dagsorden i mediene, blir vel mer en undersøkelse av hvor stor innflytelse bloggerne har på mediafolk, og ikke så mye en undersøkelse av hvilken samfunnsinnflytelse de har?

  14. Bloggere har en viss innflytelse uansett. Vanlige folk leser deres ideer, som igjen forplanter seg, og det finnes eksempler på at blogger kan ha betydning. F.eks. bloggstaffetten mot Datalagringsdirektivet. Hele motstanden mot DLD ble organisert online, og startet hos Liberaleren og blant bloggere. Nettskribenter har også hatt mye å si for Anders Behring Breivik. Så å påstå at skriverier på nett er irrelevante er jo beviselig fullstendig feil.

  15. Til dels enig i det du sier, men må få legge til at det er mer enn nok av saker i media som viser at journalister kanskje ikke er så seriøs som du tilsynelatende tror. Journalister kan oppføre seg svært så utidig under dekke av at folk har rett til å vite, dette fordi de må ivareta det kommersielle aspektet med å drive en avis, radiokanal osv.

    Sakene i England f. eks har vist at journalister «radikaliseres» i så måte 🙂 og ikke kom og fortell at det gjaldt bare de to avisene det gjelder.

    Her til lands er Se og Hør en særdeles utskjelt aktør med sikkert gode journalister som jo må sies å drive overtramp for å tjene en krone og to. Kjente aviser har begynt å vise de samme tendenser. Se VG som kan finne på å skrive om BH størrelsen på en eller annen fremfor alt det viktige som skjer i verden. Leser du kommentarfeltene ser du at flere og flere trekker ned relevanse og kvalitet på det VG skriver. Årsaken er at innholdet i økende grad blir ubetydelig og i mange tilfeller dårlig. Dere journalister har i økende grad begynt å trenge dere på privatlivets sfære under dekke av «rett til å vite» og bidrar med det til nettopp å bli like «ubetydelig» som bloggere.

    Det er riktig å si at journalister har regler å forholde seg til men disse strekkes og etterprøves rettslig i et stadig økende antall, noe som understreker det jeg nevner over.

    En blogger representerer ofte den gjengse manns oppfatning av ting og mange er flinke til å skrive på en måte som faktisk er bra. Sier ikke at jeg er det dog. Det er og mange meningsløse blogger for min del. Selv om disse kanskje er viktige for andre. Det er jo dette med preferanser.

    Jeg mener blogger har en hvis innflytelse på mediebildet og trender. Teknologi blogger er f. eks lysår foran tradisjonelle media og noe jeg ofte leser fremfor å kjøpe dyre blader som jo kommer diltende etter.
    Dessuten er det morro å skrive litt uten å bli vurdert ut fra den tekniske oppbyggingen av tekst og innhold 🙂 eller å måtte ta hensyn til en kjip redaktør eller plakat som virker som en rød klut på journalisten av 2012. Kanskje grunnen til at du også blogger?

    • At journalistene «trenger seg på» privatlivet er ikke et nytt fenomen, men en tendens man har sett lenge. Husker en teori om et «individualdramatisk paradigme» fra mediestudier der hovedprinsippet er at sakene skal personifiseres fordi det da blir enklere for leseren å kjenne seg igjen. Dette er også et viktig aspekt for at leserne skal ha lyst å lese – og for å selge, som du er inne på. Jeg sier ikke at jeg synes dette er bra, men det er nok en utvikling som er vanskelig å stanse. Særlig nå med utviklingen av de nye mediene, større åpenhet og tilgjengelighet.

  16. For ikke å snakke om de bloggerne som satte 14 år gamle Eva Helgetuns ulykksalige selvmord i mai ifjor på agendaen, hvor MSM ikke fulgte opp. VG hadde dog en meget anonym reportasjone, alt sammen i dårlig fordekt forsøk på ikke å nevne multikulturalismens uakseptable utslag. Hermansen-saken utløser 390 000 treff, mens Helgetun-saken ikke utløser noe som helst, altsammen kun fordi mediene nekter å akseptere at gjerningsmennene var ikke-vestlige muslimer. Og jo, dette gjør meg faen forbannet, og det har jeg tenkt å være helt til noen gjør noe med elendigheten.

    Folk skriker seg hese over andres mangel på empati, men hva med empati for ofre (etniske piker, for eksempel) for overfallsvoldtekter som fører til at mennesker helt i begynnelsen av livet avslutter det fordi de ikke makter mer? Her er man mer opptatt av innvandreres grupperettigheter (såkalt identitetspolitikk) uten å bry seg det døyt om deres oppførsel. Men neida, hva spiller vel et enkelt selvmord for rolle? Det er jo bare enkelttilfeller!

    Jeg er nå like kynisk når andre rammes av tilsvarende ulykker: «Ro deg ned,» sier jeg, «slapp av, de drepte jo bare ett av dine 4 barn, enkelttilfelle, ingenting å bry seg om. Get over it and move on!» sier jeg. «Så lenge ingen (dvs. kun noen og ikke alle) tok livet av alle barna dine, eller ikke alle unge drukner p.g.a. mangel på svømmeferdigheter, at ikke alle dør i trafikkulykker, (ja, for man vil jo ikke GENERALISERE!), har du ingenting å klage over.»

    Hvorfor kaste bort empatien på enkelttilfeller? Her har allerede politikere og journalister lagt grunnlaget ved å nekte å omtale problemet, fordi de er redde for noe de ikke forstår og det de ikke forstår kalles «generalisering». Nordmenn tror at generaliseringer per se er gale, noe de jo ikke er. En generalisering forsøker (vitenskapelig) å si mest mulig om flest mulige tilfeller, hvor man nettopp fordi det er en generalisering, ikke er en universell teori som sier noe om ALLE tilfeller.

    «Ble din kone skutt, sier du?» «Enkelttilfelle, ingen grunn til å kaste vekk empatien på noe som statistisk ikke betyr noe som helst». «500 000 arbeidsledige? 320 000 trygdede? 100 000 alkoholikere? 200 000 som lider av depresjon? 4000 mobbeofre som begikk selvmord? Kul’n», sier jeg bare, «det er bare enkelttilfeller, absolutt ingenting å bry seg om.»

    Åneivel? Ikke det nei? Så hvor mange enkelttilfeller trenger du for å se at ofre for overfallsvoldtekter ikke er enkelttilfeller? Få ting gjør meg så rasende som nordmenns mangel på tenkeevne, deres lettvinte måter for å slippe å forholde seg til alvorlige samfunnsproblemer, deres tåpelige bortforklaringer i en rødvinståke av moralistisk arroganse.

    Ved å omtale et hvert problem som «enkelttilfeller», er man garantert å slippe å gjøre noe med elendigheten, fordi «hvordan i all verden skal vi, med våre begrensede ressurser klare gjøre noe med alle enkelttilfellene?» Det er derfor man snakker om mønster, et mønster betyr at noe gjentar seg og at derso man virkelig får gjort noe med én overfallsmann, så er rimelig å anta at man samtidig får gjort noe med flere, men dette er nok for komplisert for journalister å fatte.

    Journalistene i dette landet er fullstendig ubrukelige når det kommer til å dekke viktige saker, saker av betydning; stort sett er avisene fulle av pupper, lår, trening, musikk, sport og annet dilldall, mens de virkelig betydningsfulle samfunnsspørsmål nektes drøftet, igjen fordi man er redd «folkegrumset», et såkalt «grums» som ikke forsvinner før man tør å møte sannheten ansikt til ansikt, noe de færreste journalister verken har ryggrad til eller kunnskaper om. Norske journalister (Kjell Arnljot Wiig er det hederlige unntak) fremstår som en gjeng ustuderte røvere uten evne å forhold seg til hva som virkelig er viktig.

    Journalister med virkelighetsskrekk har vi ikke brukfor og tror du ikke at Norge, (verden forøvrig holdt utenfor), ville blitt et bedre sted om jouranlistene 1) hadde lært seg norsk (mange av dem kan knapt skjelne en k fra en p) og 2) lest seg opp og undersøkt mer multikulturalismens ulemper og negative konsekvenser?

    • Jeg leste nettopp at man i en forskningsoppgave konkluderte med at innvandring til Norge var økonomisk ulønnsom samfunnsmessig sett – og da i et lengre tidsparameter.
      Dette er vel på en måte svar på det stadig tilbakevendende krav fra enkelte hold om et så¨kalt ‘innvandrer-regnskap’?

  17. Interessant lesning! Og jeg gir deg rett på mange punkter i overstående innlegg. Særlig kanskje at de fleste bloggere snur litt rundt på stoff som journalister allerede har publisert. Det har dog sin ganske naturlige forklaring:

    Ingen av oss har abonnert på pressetjenester og ingen av oss har den økonomiske ryggrad som man har via en avis, radio- eller TV-stasjon. Dersom vi skal kunne skrive om noe som ikke de fleste andre allerede har skrevet om, forutsetter det at vi følger ekstremt godt med i nyhetsbildet. Ikke bare bør vi lese minst 4-5 aviser på nett, men også minst et par papirutgaver samt nyhetssendinger fra radio- og TV-stasjoner minst 2-3 ganger daglig.

    Om vi bør uttale oss om noe fagutdannede journalister allerede har skrevet om? Jo, absolutt!
    For det første er en journalist ikke alltid så objektiv som han kanskje burde være. Ikke bare har man avisens politiske tilhørighet å ta hensyn til. Man har også sin egen oppfatning av de ting man skriver om, og ordbruk og setningsoppbygging kan gi mang en pekepinn om bakenforliggende synspunkter.

    På samme måte har den individuelle bloggeren også et politisk ståsted og enkelte hjertesaker som han/hun brenner mer for enn andre. Hva er vel mer naturlig enn at man forsøker å fokusere på slike saker oig bidra til litt økt oppmerksomhet?

    Stringent språkbruk? Tja, enhver fugl kvitrer med sitt nebb, sies det jo? Det er som oftest ikke forfatterens feil at norsk skoleverk i mange år tillot elever ‘å skrive slik de snakket’. I nutgangspunktet var antagtelig dette ment som en slags ‘redningsplanke’ for dem som slet litt med å formulere seg på godt norsk? Taklet man ikke nynorsk eller bokmål, så kunne man med mydighetenes velsignelse (og norsklæreres fortvilelse) forfatte sitt eget skriftspråk, tuftet på lokale dialekter og slanguttrykk. (Hvem kunne vel si at noe var galt så lenge de ikke snakket vedkommende dialekt selv?) Men – det som var ment som en ‘redningsplanke’, ble fort det motsatte. For jo mer man brukte sitt eget selvlære språk, jo mindre praksis fikk man på et av de offisielle målførene. Til slutt var mange fanget i sitt eget garn.

    Ikke bare kvitrer vi med hvert vårt nebb, men – mange av oss liker å skrive om ting vi presumptivtt har litt greie på. Noe innenfor vårt eget kompetanseområde? Derfor oppstår ofte blogger som legger hvovedvekten på ekstremsport, husflid, mat/ernæring, sport/trening osv.
    Men det forhindrer jo ikke at disse menneskene også kan ha meninger om mangt og mye ellers i vårt samfunn? Og at de selvsagt kan avlevere en rykende kommentar i den forbindelse!

    Meningsberettiget? Selvsagt! Alle som lever i Norge er berettiget til å ha en personlig mening om hva som helst. Og de kan under lov om ytringsfrihet fritt gi uttrykk for dette i den grad det ikke bryter med vedtatte lover om mobbing, diskriminering, trusler osv.
    Skulle for eksempel kun ingenører uttale seg om valg av veitrassèer? Skulle bare rådmenn kunne uttale seg om kommuneøkonomi? Jeg tror de fleste ser hvor dårlig dette ville fungere?

    Til slutt dette med ansvar. Det kan være litt vanskeleig å innpasse en såkalt redaktørplakat på
    en bloggportal hvor rammene for den enkelte blogg er relativt sterkt regulert, men noen valg har man naturligvis.
    Vi kan ikke se bort fra at det å kunne uttrykke seg under et nøytralt ‘nick’ har fjernet en naturlig redsel for mange og gjort det mulig å skrive om ømtålige emner som ellers hadde vært tabu. Det er også mennesker som murer seg inne av sosial frykt, men som faktisk våger seg ‘ut’ via en nøytral blogg og får dermed en slags ‘sosial trening’ som til slutt vil føre til at de
    greier å bryte ut av nøytraliteten.

    Selv har jeg vært blogger siden 2005. Først i 6 år på VG-nett og siden på Bloghog. Det har resultert i ca 2500 innlegg og rundt 6 000 publiserte bilder. Nå skriver jeg under et ‘nick’ som alle andre, men jeg har aldri lagt særlig vekt på å skjule min identitet eller adresse/telefon/e-post. Så langt har det ikke medført problemer av noen art. Årsaken er kanskje at dersom jeg ikke kan si det jeg skrivert direkte til en person – ansikt til ansikt – så blir det heller ikke skrevet. På samme måte tror jeg langt de fleste som besøker min blogg utmerket godt vet hvor grensene går? Benytter man skjellsord, direkte personangrep isteden for å debattere ‘sak’, så blir man slettet – som regel etter en advarsel.

    Om fremtiden tror jeg dessverre du har veldig mye rett. Jeg har sett høyt kvalifiserte bloggere komme og gå, – år for år. Og etter hvert som veteranene takker av, fylles sosial medier av yngre ambisiøse bloggere som nok skal ha en blogg, men som etter et halvt års tid innser at det å drifte en seriøs blogg med fast leserkrets tar alt for mye tid. Særlig tatt i betraktning at den reelle påvirkningskraften i beste fall er marginal.

    • Hei, Argus37
      Jeg er svært enig med deg i kritikken du kommer med om norsk språkutvikling: Å la elever skrive slik de snakker er ikke bare forfeilet, men det er misforstått snillisme. Takk for en god og presis kommentar forøvrig.

  18. Enig i at en ikke bør ta bloggingen for seriøst. Og det finnes rett og slett for mange blogger til at nettopp din skal bli særlig betydningsfull. Så jeg skriver mest for å underholde meg selv og andre som dumper innom.
    Og så driter jeg tynt i å holde meg til et spesielt tema. Alt er lov. Men, bare i forhold til mine egne etiske retningslinjer. Og der er også bilder av familie og venner helt greit. Rett og slett fordi bloggen min er sånn passe anonym og lite kjent.

    Et lite stikk til journaliststanden i Norge. De fleste av dere har arbeidsgivere som har eiere som gjerne ønsker et spesielt produkt. Kanskje ikke med rene ord, men man kan over tid se det på hvilke saker som prioriteres. Dagbladets siste føljetong der målet ser ut til å være å felle regjeringen, statsråd for statsråd, er det siste og mest grelle eksemplet.
    Dagbladet er eid av Berner Gruppen der disse investorene har aksjemajoriteten: http://www.bernergruppen.no/investorinformasjon/storste_eiere

    • Dette siste er en misforståelse som tidvis går over i konspirasjonsteorier. Det finnes ikke den vaktsjef eller redaktør i Norge som ville akseptere redaksjonelle føringer, heller ikke noen enkeltreporter. Jeg kjenner denne bransjen overordentlig godt, og kan herved i full offentlighet frikjenne en samlet norsk journaliststand for slike beskyldninger: Eiere har ingen innvirkning på journalistikk her til lands. Også utenlands er dette svært sjelden. I filmen «Alle presidentens menn» (Pakula, 1976) får du et innblikk i hvor rakrygget en redaktør er når det virkelig står ting på spill.

      Dagbladets mål er ikke å felle regjeringen. Dagbladets mål har vært og er å rette et søkelys mot hvilke motiver politikere har, hvilke konstellasjoner de bygger, hvilke nettverk de har, og hvilke maktstrukturer det er vi ikke ser. Det går en løpende debatt om hvor langt journalistikken skal gå, og Tønne-saken av 2002 er et eksempel på debatten som gikk. Tønne-saken var svært kompleks.

      I programmet «Overeksponert: Manuela Ramin-Osmundsen» ser du et eksempel på kritisk journalistikk om journalistikk. Et svært nært portrett av en prosess.

  19. Mediene ansetter de journalister som vil skrive og rapportere «riktig» ihht. deres verdier. Som arbeidsgiver er jeg overbevist om at ansettelsespolitikken deres slett ikke er objektiv og nøytral.
    Et av de beste programmene som noen gang har blitt sendt på radio i NRKP3, Et Norge i Krig, ble i sin tid lagt ned. Ikke fordi det var kjedelig og hadde få lyttere. Ikke fordi det ikke spilte nok og «riktig» musikk.
    Selv om det ikke ble sagt høyt da, tenker jeg meg at de høye herrer følte seg brydd ved at noen for en gangs skyld hadde mot og ideer nok til å sette et kritisk søkelys på ting som skjer eller har skjedd i Norge. Det istedet for å bable åndsforlatt om trivialiteter og annet pjatt. En av de kanskje klareste utslag av selvsensur i Statskanalen.

Legg igjen en kommentar til Eva S Avbryt svar