La meg ta det første først: Brød som er så grove at det burde være 18 års aldersgrense på å se bilder av dem. Det er ufattelig godt, like ufattelig som at ikke Oslo greier å oppdrive én eneste baker som makter dette svennestykket, denne forføringens kunst:

Når man setter tennene i noe slikt. Enten kjøpt på Gunnarsson på Söder eller på Aspuddens Konditori i Hägersten.

Jeg mener, følelsen av å se bakeren stikke et slik et ned i posen. Eller forresten, bakermester, gi meg et til. Give it to me, bakermester, åh. Nei, ikke der, litt høyere opp. Enda litt høyere.

Ja, der ja, Ah. Akkurat der. Ta det, med dine melete, grove hender, grip det, over skorpen, langs spalten der det er sprukket opp og har est over seg, dypt der inne er det brødstoff som jeg kan uhm, uhm. Legg det i posen. Om jeg vil ha mer? Ja. Mer.

Det der så jeg ikke komme, bakermester, det hadde du på lur, det var et morgenbrød av en helt annen verden, og klokken er allerede snart formiddag, hvor tok du det fra? Ja, jeg står her, og jeg lar meg forføre av enda et, vær varsom med meg, bakermester.

Åh, jeg klarer snart ikke mer, bakermester, hvor skal så dette ende? Jeg elsker deig, takk for at du brøddeig om meg, og nå sender jeg nok noen undrende tanker mot Oslo: Jeg trenger hjelp. Hvor finnes Oslos beste brød? Vær så snill, ikke kom trekkende med Åpent Bakeri eller Samson, eller baker Hansen, jeg mener alvor: hvor er Oslo beste brød å få kjøpt?

Stockholm-væringene sang i gatene i natt, til orientering. «Euphoria! Euphoria! We’re going up-up-up-up-up-up-up!» slik man kan synge når fagfolk har levert.