Perspektiver

Utpå høsten i 2005. Tre bøtter krøkebær, latin Empetrum nigrum, mer kjent på norsk under navnet krekling. Bilen er en Volvo feltvogn, 1968-modell, den drakk bensin og gikk som et udyr i utmarka, vi hadde malt den med Drygolin fordi den var litt sliten i lakken fra Forsvaret. Bilen var en av disse kalde krigerne som aldri hadde vært i krig, men hadde gått i tjeneste som kombinert ambulansevogn og sambandsbil. Bærene ble til saft. Bilen ble etterhvert kondemnert, tror jeg, mellomakslingen eksploderte under en tur fra Kirkenes til Vadsø.

En bonde sa til meg i 1983: «Må itj et dæm, dæm er giftig. Spøtt dem ut.» Bonden hadde 800 sau på beite, vi gikk turer i fjellet, han skjøt bjørn i smug sammen med et forfyllet jaktlag, var 63 år gammel, sa han. Han betrodde meg mye over bekkefar og bergknauser over de inntrønderske fjelldragene mot kveld. Lot meg jobbe gratis under hesjestaurene, men akkurat det gjorde ikke så mye. Jeg var seksten og kom fra Finnmark, der krøkebær har vært folkets rips i århundrer. Jeg sa ikke stort. Jeg bare skjønte at bønder ikke vet spesielt mye om natur. Jeg sa ikke stort. Mente mye, men sa ikke stort. Seksten år.

Noen år senere, søndag 27. mai 2012, hagehandelsgården Zetas utenfor Stockholm: En tust krøkebærlyng til salgs for 49 kroner. Rask hoderegning tilsier at den late høstdagen 2005 plukket vi krøkebær for rundt en million kroner. Tenk over saken, dere nordpå. Og bønder som fortsatt skyter bjørn i skumringen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *