Suppestasjon

Jeg kunne ikke fordra det. Den gangen. Det var svett ulltøy, et ulidelig press om å komme først, være den beste, være den som brøt mållinja som den nye mesteren. Lærerne hadde en konkurranse seg i mellom, jeg skjønte det mye senere: Kampen om å oppfostre de beste elevene, de flinkeste, de man kunne fremheve. Slik ble jeg aldri. Det var til en viss stigende irritasjon til et par av lærerne, jeg dro ned statistikken: Vi var ikke mer enn atten i klassen, og vi måtte gjøre vårt beste, sa de. Vårt beste? Det var aldri godt nok.

En gang stod jeg med mine Edsbyn-ski til livet i snø, ni år gammel. Alle i hele verden var forsvunnet, jeg var til de grader på villstrå. Lærerne hadde beordret oss ut på rebusløp i februar, det skulle være en oransje post et sted, hengt opp i en bjørk, men alle bjørker var like, og jeg hadde en kolossal skrent foran meg, jeg husker jeg ropte i fortvilelse, og jeg var kjemperedd. Over skrenten skulle det befinne seg en post og en suppestasjon, men jeg hadde gått meg vill og kjente blodsmak i kjeften, svette som rant ned boblebukselårene og tårer som presset på bak sprengte tinninger. Holder dere lærere med på slikt fortsatt, så skam på dere. Kanskje var det derfor Pink Floyds kjøttkvern-seanse tiltalte meg så mye da filmen kom et par-tre år senere: We don’t need no education. Nei, vi trengte ikke skolegang på den måten.

Jeg fant aldri den posten. Edsbyn-skiene var ikke gode nok, det var heller ikke jeg, som gav opp og gikk gråtende hjem langs riksveien. Tipper at den suppa ikke var særlig god, engang.

I voksen alder, på en alminnelig onsdag, lager jeg meg min egen suppestasjon. Middagstips: Kremet soppsuppe.

2 tanker om “Suppestasjon

  1. Hodet fullt av ord etter å ha lest, og ha sett. Tro meg bare positive, men klarer ikke utrykke. Du, eller kanskje tekstene, bildene, er for mektige for meg.

    Du er en utolig dyktig skribent. Du burde bruke blogginnleggene dine som novellesamling eller noe.

Legg igjen en kommentar