Den gangen jeg nesten mistet hodet

Overskriften krever en forklaring, jeg ser det. Jeg kommer tilbake til det.

Men først: Oppdatert om ting jeg har greid å skade meg på. Siste gjenstand ut er et headset. I morges, helt nøyaktig klokken 0558, før første nyhetssending. Jeg nevner ikke navn, for jeg regner med at dette er en konstruksjonsfeil fra produsentens side, dedikert til å havne i hendene på Jakob Arvola, og det er ikke produsentens feil. Klokken 0558 satte headset’et seg fast i min venstre håndbak. Og låste seg inn under huden. Det var som en av disse gammeldagse krokodilleklemmene, hvis noen husker dem. Venstre hånd satt helt fast i et klypetak som boret seg inn under huden, og det begynte fankensprettemeg å blø, også. Hvordan jeg greide det? Aner ikke. Men jeg hadde valget mellom å gå på lufta med headset’et fastkløpet blødende til venstre håndbak og lese nyhetene sidelengs liggende over bordet, eller å røske det vekk. Jeg valgte det siste. Det var auau faens så vondt. Men the show must go on, og jeg bet meg i underleppa og oppdaterte nasjonen på streiken.

Jeg minner leserne om tidligere historier om saker jeg har greid å skade meg på: Stillestående kjøkkenmaskin. Postkasse. Hvitløk. Diverse kniver – mistet venstre pekefingertupp som syttenåring og måtte på sykehus for hudtransplantasjon. Papir, selvsagt – jeg er jo et skrivende menneske. En torsk:

Ja, en torsk. For å være nøyaktig: Ovenstående torsk, som sønnen min her i 2006 akkurat har fått og holder. Jeg tar bildet, silblødende etter å ha stukket hånden inn i fiskekjeften. Jeg mener å huske at jeg skar meg på kamera, også. Og i dag: Et headset, altså.

Den gangen jeg nesten mistet hodet: I 1983, på en rekefabrikk i Båtsfjord. Sommerjobben bestod i å kjøre den såkalte singlefrysemaskinen, tilsette salt i vannet som skulle sørge for passe smak for kresne japanske ganer, samt passe maskinen som frøs ned rekene til minus tretti grader. En morgen gikk en av de digre fryseviftene tett. Jeg krøp inn i minus tretti med en diger børste og en tørkerull:
– Ikke start maskinen før jeg er ute igjen! skrek jeg gjennom fabrikklarmen til en kollega som stod med fingrene på startknappen.
– Hæ? skrek han tilbake gjennom rekelukt og dunkende støy.
– Ja! Okei! svarte jeg og rengjorde de skalpellignende viftebladene med en diger pakke Kleenex.
– Okei! ropte han og grep fjernkontrollen med den grønne knappen.
– Snart klar! ropte jeg.
– Fyr var det her! tror jeg han ropte idet han trykket på knappen, viftebladene satte seg i fart med flere hestekrefters tyngde, og jeg greide såvidt det var å få hodet ut av turbintrommelen. Jeg er usikker på hva våre japanske importører hadde ment om å få dypfrosset Jakob-hode i rekecocktailen. Men jeg tipper at slikt er reklamasjonsgrunn.

Fyren med den grønne knappen ble bankraner, skjønte jeg senere. Jeg ble blant annet radioprogramleder og satte meg fast i et headset i dag, og jeg vet ikke hva som er så mye bedre med det.

5 tanker om “Den gangen jeg nesten mistet hodet

    • Ja, haha, vi ble nok det 😉 Han er verdens fineste. Det er vel et ubesvart spørsmål her, hva jeg skulle inn i den kjeften å gjøre. Forklaringen: Det satt en plastmakk der. Den som fine fisken bet på. Det er ganske store krefter inne i bildet ved slike dyr. Ja, Dnort, du har jo kjent kreftene deres.

Legg igjen en kommentar til Dnort Avbryt svar