– Og det er…?
– Og det er en feil, sier jeg til han Skumle Mannen i Den Skumle Sjappa i Storgata.
– Ja. Fokkings teleføn.
Det står «Ingen tjeneste» i displayet, og grunnen er at jeg var så dum å skru den av på Stockholmsflyet. Jeg har lest at dette er en urettet feil hos Apple, men det finnes ingen som vil si hva de egentlig gjør når de feilretter. Heller ikke Skumle Mannen i Den Skumle Sjappa, han bare:
– Ti minott.
Så vandrer jeg formålsløst gatelangs, vurdrerer å stikke oppom jobben og ta en kaffe, men faller dessverre for fristelsen til å kjøpe meg Firkløver og pur udrikkelig, skoldhet kaffe på Deli de Luca. Kaffen der smaker asfaltverk, bare så dere vet det. Kvinnen bak disken er svensk. Jeg vurderer å dra fram mitt svenske id-kort utstedt av Skatteverket på Söder:
– Kaffepolisen.
– Iiik.
– Jajjamen. I lagens namn! Ville du servert slik kaffe hjemme?
Men jeg står over.
Etter ti minutter åpner jeg den trege døren i Den Skumle Sjappa:
– Hallo, Skumle Mannen. Er min telefon ferdig?
– Jå. Den åpen.
– Hva har du gjort?
– Hondra krona.
Dagen etter går telefonen tom for strøm. Etter lading: Samme fokkings teleføn med «Ingen tjeneste». Den Skumle Sjappa er stengt. Jeg går til Telenor tvers over.
– Hallo, elskverdige Televerket, Norges stolthet på de sju hav.
– Og det er?
– Og det er en feil på telefonen. Men Skumle Mannen tvers over gata er ikke hjemme.
– Ti minott.
– Er det deg, Skumle Mannen? I forkledning?
– Mumle.
Så vandrer jeg formålsløst gatelangs, sender blikk mot Deli de Luca og tenker:
– Hah. Nei. Ikke denna gangen, frøken de Luca. Jeg går heller opp på jobb.
Men så oppdager jeg at jeg har lagt nøkkelkortet hjemme, og det er ikke meg som entrer Deli de Luca, det er en annen meg, og så kjøper jeg skoldhet kaffe og Firkløver, likevel.
Etter ti minutter entrer jeg Telenor:
– Flaff, flaff, flaff. Unnskyld min sløve tale, men jeg har andregradsforbrenning på tungen, herr ekspeditør, og nå spør jeg deg: Er min telefon i orden?
– Åvisst. Åpen.
– Det er deg, Skumle Mannen, er det ikke?
– Mumle.
– Hva har du gjort med den?
– Tre hondra og femti krona.
– Jeg vet at det er deg, Skumle Mannen. Farvel.
Oppsummert: Skru aldri av telefonen i fly. Lad alltid til hundre prosent og vel så det. Skulle flyet styrte over Hallingskarvet har man i det minste én fungerende fokkings teleføn om bord som man kan ringe fra og si at det er en nødsituasjon.
Jeg vet at det var deg, Skumle Mannen. Og en vakker dag skal jeg liste ut hva det er du gjør.
Derfor sverger noen av oss fremdeles til SonyEricsson… med taster… og T9-ordliste…
Kanskje du bør vurdere det du også? Ta et par steg bort fra teknologien? 😉
Jeg har aldri forstått dette med T9-ordliste. Aldri. Aldri da, og aldri nå. Det er imidlertid et vesentlig poeng dette med å ta et steg vekk fra teknologien.
Dette med teleks. Har noen av leserne her opplevd teleks, eller fjernskriver, som det også het? Et digert apparat som måtte stå i et eget rom på grunn av all støyen: Det var i praksis en kolossal skrivemaskin tilkoblet telefonlinje. Hver gang Norsk Telegrambyrå sendte ut en nyhetsmelding begynte bokstavene å gå, lyden var sånn zakk-zakk-zakk-zakk-zakk-zakk-zakk med bokstaver som fysisk gikk i stål opp og ned. Det hadde vært noe å få sånne sms-er. Vi matet dem med digre papirruller. Hver morgen på morravakt lå det seks-sju meter med nyheter på gulvet. Vi regnet nyhetene i meter den gangen.
Jeg satt en gang sammen med min mor 5 timer på et hotell for å sende en fax til min mormors 70-årsdag. Vi hadde skrevet et dikt til henne og jeg hadde tegnet illustrasjon. Ord og bilder gikk på magisk vis over tidssoner og kontinent frem til jubilanten. Den gangen var jeg glad for at vi kunne sende våre tanker på fem timer istedet for på noen dager, kanskje uker med flypost. Må innrømme at jeg setter veldig pris på at det nå er mulig å ringe billig fra hele verden. Og at de fleste er et tastetrykk unna.
Da jeg, langt inne i verdens digitale tidsalder, skulle ha våpenkort på en norsk politistasjon, måtte våpenkortet skrives av saksbehandleren på skrivemaskin, med kulehode og rettetast, fordi våpenkortet hadde det papirformatet det hadde. Jeg aner ikke om de gjør det i dag, men jeg har lest et sted at markedet for skrivemaskinbånd til elektriske skrivemaskiner slett ikke har avgått ved den digitale død.
Husker jeg var veldig facinert av rørpost som liten gutt.
Men, så er det grusomt kjedelig å sitte og vente på at pappa skal bli ferdig å prate med grosserere og disponenter. På gamle, støvete kontor var det eneste underholdning…
Rørpost! Herlig! Jeg har sett slikt i bruk én gang, og jeg husker ikke i farta om det var på Statens Hus i Vadsø eller på avisa Finnmarken samme sted. Det er steintøffe saker! For de uinnvidde er rørpost små beholdere som sendes mellom kontorer og etasjer i et sinnrikt system av sluser og rør i vegger og tak. Systemet drives av trykkluft/vakuum, man skriver først beskjeden, for eksempel «Innfinn Dem på mitt kontor omgående, Pedersen, og ta med Dem to pjolterglass. Hilsen frøken Løken.» Deretter setter man beskjeden oppi sylinderen, legger kanskje ved en nellik, lukker røret, trykker på knappen, og så fyker hele stasen veggimellom før den suges inn på Pedersens kontor. Et heidundrende system.
Slit med samme problemet med min iPhone, men har oppdaga at om du held nede tilbaketast (den runde) og avtast (på toppen), så rebootar heile dritten og den er good to go igjen. Vil jo ikkje vere den kjipingen som tar i fra Skumle Mannen eller for den sin del – Telenor – sårt tiltrengte kontantar, ei heller vil eg vere ansvarlig for at Deli de Luca misser inntekter og du får magesår og dissemage (no kan det hende du trenar såpass at Firkløver’n forsvinn kjapt, dog.. men det kan eg jo ikkje gå rundt og anta..), men det kan vere verdt eit forsøk. Det kostar så lite – for deg. Det kostar kanskje meir for verdsøkonomien.. Men vi kan ikkje ALLE bidra med alt vi eig og har for at monopolet og Skumle Menn skal få råd til iPhone5 – når den eingang kjem.. Lukke til!
Hei, Freddy! Tusen takk for tips, jeg skal virkelig teste det neste gang det eventuelt skjer. Du forklarte dette bedre enn tjue brukerfora på nettet med koblingsskjema og patcher og batcher og alskens dilldall. Takk igjen, Freddy!
Nei, drit i fokkings teleføner og Skumle Mannen. Tilbake til teleksen. Og jeg er helt sikker på at når Skumle Mannen og Telenor oppdager hvor praktisk fjernskriveren er, kommer de til å bytte beite. De kommer til å starte bærestopp-for-teleks-farbrikk. Og vi kan spise firkløver som bare pokker. Å gå gatelangs med teleksen strappet fast på ryggen forbrenner kalorier som Elixia og Sats kan se langt etter.
God helg 🙂
Nå gav du meg så masse bilder i hodet at jeg ler høyt! Når det kommer en sms, på ryggen: zakk-zakk-zakk. Og selvsagt kan teleksen overføre smilefjes: zakk ; zakk – zakk )
God helg tilbake, gunnhild!