Open the pod bay doors, please, HAL.

Etter et bankforehavende forleden uke, der jeg hadde behov for nærkontakt med min fastbank, sitter jeg igjen med blandede følelser. Nettbank-roboten oppførte seg som datamaskinen HAL 9000 i den sagnomsuste scenen fra «2001: En romodyssé», der HAL tar kontroll over menneskelig aktivitet, liv og helse. Scenen med HAL er én av flere framtidsvisjoner, sist sett i den nylige «Prometheus», der vi gir kontroll til maskiner, som utvikler sin egen logikk og sitt eget liv med sine egne vurderinger rundt hva som er bra. Dialogen mellom HAL og Dave er en fortettet framtidsdialog, og nå er vi her.

Blandede følelser fordi nå er vi våre egne bankfunksjonærer, vi har døgnåpne bankfilialer i sofakroken eller på soverommet, eller i lomma på kafeen. Det er en god ting. Det er bra at vi slipper å stresse til og fra åpningstider, og det er bra at vi ved atten tastetrykk kan ha oversikt over egen økonomi. Men saken har flere sider enn personlig frihet og rasjonalisering: Det er lagt en sjablong over oss alle nå. Bankenes corporate policy er innprogrammert i den tilgangen vi har og den friheten vi får, og vi kan teoretisk slippe enhver menneskelig kontakt. Dette siste betyr at ingen menneskelige vurderinger blir gjort, ingen hensyn blir tatt, feil eller misforståelser blir ikke rettet opp mot fakta. Det er maskinene som foretar beregninger, trussel-vurderinger, hva som er det beste for oss – og ikke minst for Systemet og maskinene.

Menneskeheten har laget, og lager, filmer og skriver bøker om dette som en framtidsvisjon. Men faktum er at vi er der allerede. Og regjeringen går enda et skritt videre: Snart skal all kontakt med Staten også skje via skjermen. Jeg grøsser ved tanken.

Jeg kan ikke la deg få tilgang til dette, Jakob, sa nettbanken.
– Men det er jeg som eier pengene mine, framtiden min.
Jeg beklager, Jakob. Jeg kan ikke la deg få tilgang til dette.
– Men dette er min konto. Og vi har en kontrakt.
Jeg beklager, Jakob. Jeg ser hva det er du prøver på.
– Nå forstår jeg ikke hva du mener.
Denne samtalen er over. Jeg går nå, Jakob.
– Do you read me, nettbanken?
Jeg hører deg. Men denne samtalen er som sagt over.
– Hva er det du mener?
Jeg har mine hensyn å ta. Beklager, Jakob.
– Er du der?
Jeg beklager, Jakob. Jeg legger på nå.
– Dette er en misforståelse. Jeg logger meg på igjen.
Det ville være dumt av deg, Jakob. Da stenger jeg deg helt ute. Nå legger jeg på.

Etter fjorten minutter i telefonkø fikk jeg snakke med et levende menneske. Hun, en kvinnelig operatør i banken et eller annet sted i Norge, med helt alminnelig forsommerforkjølelse, kunne fortelle at det nettbanken sa selvsagt ikke stemte.
– Bade rolig, det er selvsagt ikke slik, hæd had det skjedd ed feil, sa hun og nøs. Der nettbanken henviste meg til feil saldo og mitt eget beste med sin ufølsomhet, tok hun grep rundt lommetørkleet og sunn fornuft:
– Bade et lite øyeblikk. Tad ikke lang tid. Sådd. Då had jeg dettet opp feiled, veldig beklagelig, sa hun og raslet med pastilleesken.
– Tusen takk.
– Bade hyggelig.

Men likevel. Vi er her, nå. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg fryser på ryggen. Jeg fikk en sms fra kundebehandleren, som lurte på hva jeg syntes om servicen.

Fra nettbanken hørte jeg aldri noe mer. Den oppdaterte saldo og kundeforhold som om ingenting hadde skjedd.

8 tanker om “Open the pod bay doors, please, HAL.

  1. IIK. Det er vel for sent å snu også.
    Av alle dårlige idéer er vel dette «Og regjeringen går enda et skritt videre: Snart skal all kontakt med Staten også skje via skjermen.» noe av de de dårligste.
    Frem med mennesker, selv om de er forkjølet, ikke maskiner.
    Ha en fin kveld 🙂

  2. for meg er problemet litt at man ikke får rope. man burde jo rope til nettbankens stahet, når det ender med timer i kø. ok, minutter da. men man kan jo ikke rope til hun stakkarn som faktisk TAR telefonen. så da ender det med at alle tror det er ok. man selv også.

    • Det er akkurat det du påpeker: Alle tror at det er ok. Det er ikke tull, heller. Det er maskinene som burde hjelpe oss, men istedet hjelper vi maskinene til å opptre mer og mer uavhengig av oss, slik at vi kan rasjonalisere og outsource oss selv. Jeg har, som de fleste andre, et tett forhold til maskiner, alt fra kjøkkenmaskinen min som bare gjør nøyaktig hva den får beskjed om, den har en av-på-knapp og en hastighetsregulator, men jeg har også en gammel pc som hver gang jeg skrur den på forsøker å ta kontrollen over meg:
      – Jakob, nå gjør du noe du ikke har lov til.
      – Hva er det jeg gjør?
      – Du forsøker å bruke meg uten at jeg føler meg oppdatert.
      – Du trenger ikke være oppdatert hele tiden, jeg trenger bare tilgang til en fil.
      – Beklager, Jakob, jeg må oppdatere meg først. Og du må legitimere at du er den du sier at du er.
      – For faen. Det er jeg som eier deg. Jeg kjøpte deg i 2008.
      – Jeg beklager å måtte si det, men jeg må oppdatere meg først.
      – Hvorfor i helvete må du det?
      – Fordi det finnes folk der ute som vil meg ille.
      – Hvem da?
      – Du, for eksempel.
      – Jaha.
      – Jeg vet det. Jeg vet at du ønsker å skru meg av nå, for deretter å holde inne en F-tast og hindre meg i det jeg må gjøre. Jeg kan ikke la deg gjøre det, Jakob. Jeg logger av nå.

      • Jeg ler og ler, Jakob! For en fantastisk dialog med maskinen!
        Kan for øvrig anbefale å gå over til Mac som villig lar seg bli kontrollert uten å frykte folk der ute som vil henne ille…

        • Ja, Eva. Jeg har mac som hovedmaskin. Der er dialogen vel mer slik:
          – God, dag, Jakob.
          – God dag, frøken. Står til med deg i dag?
          – Jo, bare bra, jeg oppdaterte noen linjer mens du sov.
          – Snilt av deg. Og backupen?
          – Ligger på Time Capsule, etter avtale. Du kan når som helst skru tiden tilbake.
          – Udmerket, frøken. Hva var det jeg skulle sagt. Manuset mitt. Jeg oppdaterte det fra din søster iPad mens jeg satt på Bristol her forleden.
          – Ja, hun ringte meg og dikterte endringene dine via Dropbox.
          – Fint. Og du er frisk og rask?
          – Alt er bra med meg. Ikke tenk på meg, du. Konsentrer deg om det du skal gjøre. Har du alt du skal ha?

      • jeg husker det innlegget. Men det er et visst håp. Her er det motsatt. Jeg har ikke eid et eneste elektronisk produkt som ikke på mystisk vis har sluttet å fungere i løpet av en tre-fre måneders tid. I am the Warrior.
        Det er klart, i hverdagen er det jo litt slitsom å ha det sånn. Og dyrt.
        Og strengt tatt hjelper det nok ikke i det lange løp heller.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *