En langreist myte

Så ble svartelista offentliggjort, enda en gang, og på den står Norges mest paradoksale eksportvare, enda en gang: Paralithodes camtschaticus. Kongekrabben.

Her ligger den til skylling etter kok på kjøkkenet for noen år siden. En eske med ti kilo kostet et par hundre kroner. Kjøpt svart over kai, levert anonymt på døren. Du gir den et oppkok i godt saltet vann, skyller den raskt, klipper den opp i passende serveringsbiter og marinerer den i støtt hvitløk, en stenk ingefær, noe oregano, og så inn i ovnen på 150 grader. Serveres med stødig hånd rett på fat med hjemmelaget majones. Dette er en forrett som koster rundt 200 kroner per kuvert på restaurant, og selges i frossen tilstand til mellom 300 og 500 kroner per kilo råvare. Slik selges den i presumptivt seriøse norske matkjeder. I Stockholm har jeg sett den opp mot 600 kroner. Men eksklusiv er den ikke.

På svartlista som kom i dag påpekes faktum nok en gang at den er et fremmed skadedyr, resultat av et avsindig sovjetrussisk eksperiment som startet i 1961. Russerne hentet opp dyrene fra den andre enden av kloden, fra Kamtsjatka, og plasserte dem i fjordmunningen ved Murmansk. Der trivdes den riktig så godt og spredte seg med glupsk livslyst over på norsk side. I nesten tjue år har den herjet havbunnen i Varanger, spist seg langsetter kystlinjen, knust livsvilkår for lokale arter og lagt fiskefelter innaskjærs øde for viktige byggesteiner i et sårbart arktisk klima. Det er ikke kongekrabbens skyld, det er vår egen. Jeg har sett torskegarn fullstendig rasert, trukket opp som en eneste stor vase av klør og halvspist fisk og maltraktert bunnfauna. Men et sted på midten av 90-tallet ble myten til: «Jeg har det! Vi selger den skitdyrt og skaper den om til del av vår kulturelle identitet: Langreist kongekrabbe nordfra!»

Det kan snart være for sent. Krabben har spredt seg med rekordfart vestover. Fiskeribiologene tror det er vanskelig å ta den nå. På den andre siden står en eksportnæring som fortsatt selger den til langreist pris. Det er ikke kongekrabbens feil. Den bare likte seg godt og ble norskekystens australske kanin.

3 tanker om “En langreist myte

  1. I min verden, som et lite barn, har jeg alltid tross at kongekrabben er resultat sovjetrussisk eksperiment, – som startet i 1961 i forskningslabaratorium… En kongekrabbe som skulle brukes i «biologisk krigsføring» av russerne, for å støvsuge hele norskekysten og deretter plassere sine ubåter langs kysten. Alle vet jo at de russiske ubåtene er litt skrantne i kanten (?), så derfor var tanken å fjerne utøy langs norskekysten som kunne gi ekstra riper i lakken på ubåtene, som der igjen kunne føre til hull i skråget – og som da kunne føre til utslipp av ymse saker fra disse nevnte ubåtene… Men den teorien må jeg vel dra lengre ut på havet med?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *