En av kioskene jeg frekventerte på syttitallet ble drevet av en mann med trebein.
Han hadde seilt ute, og hvordan han hadde mistet beinet sa han aldri noe om. Men han solgte bruspulver, og jeg tror pakkene kostet femti øre. Nå får man visst ikke kjøpt bruspulver mer. Femtiørene er borte. Mannen med trebeinet er også borte, og jeg har lest et sted at trebein råtner langsomt. Dette fenomenet kan man jo også se når man besøker gamle hustufter: Morkne er de, panelplankene, men de står der etter kanskje flere hundre år, i alle fall hundre, og så kan man stå der, kikke opp mot nedfalne kledninger og med en megetsigende fagmannsmine si:
– De holder seg godt. Tross alt.
– Ja, skulle du ha sett, kan man svare, – de kunne lage hus før i tiden.
Og på samme måte kan man rent hypotetisk si, hvis det er sant det jeg har lest, jeg husker ikke hvor, dersom man står ved en gammel gravtuft:
– Der ligger han som hadde seilt ute, drev kiosk og solgte bruspulver.
– Hvordan kan du se det? kan man spørre.
– Jo, det ser man på trebeinet.
– Ja, skulle du ha sett. De kunne sannelig lage trebein før i tiden.