Sitter jeg så her, mens en surdeig står til heving, en surdeig til heving tar tid, den skal heve rundt tolv timer eller mer, det kommer an på gjærcellene og bakteriene i deigstoffene. Sitter jeg så her og kikker ut på en varm sommerkveld, det er noe med en lukt jeg gjenkjenner. Og kommer jeg så til å kaste et blikk på et av mine gamle dokumenter, et ark fra Biblica Latina, originaltrykk, presset på et boktrykkeri i Venezia i 1519, kjøpt på auksjon for mange år siden. Og står jeg så der, og tenker at jaja, surdeig tar tid, oppdager et kort notat nederst i venstre hjørne av arket, eieren har notert noe med tynn, tynn penn. Og er dette verdens to første, og eldste smileys?
Øverst: Er det en mann med hatt som undrende kikker på Guds ord, var det slik det var ment? Dernest, noe om Judas. Og under der, et ord jeg ikke forstår, latin, med to øyne og en munn som følge? Jeg tenker: Så mange år har gått. Hjelpe og trøste. Og om det ikke er verdens eldste smileys, så er det i alle fall frydefullt å fantasere om det: Der, et sted på 1520-tallet, sitter et menneske med surdeig til heving, han griper talglyset tettere, myser mot teksten, tenker at jaja, surdeig trenger minst tolv timer heving så jeg kan liksågodt sitte her og lese litt til, men hva fanden, hva er det Gud mener her, hahaha, nå må jeg le. Lol, hatten på, lissom.