Kort notat om hjerneløse franskmenn, visse fornærmelser og Antonín Dvořák

Jeg leser det meste. Jeg leser også med interesse i The Lancet om denne franske mannen som ikke hadde hjerne. Han var en velfungerende fyr, denne 44-åringen med familie samt jobb i den franske byråkratiet. Men en dag gikk han til legen med vondt i kneet, og legen fant ut at de skulle røntgenfotografere hodet hans – jeg vet ikke om dette er standardprosedyre på franske legekontor ved bensmerter – men det var nå det de gjorde. Og da viste det seg at skallen hans var nesten tom. Røntgenbildene avslørte at hodet hans var uthulet av såkalte ventrikler, og det var intet legene kunne gjøre med det. Ja, hva skulle de forresten gjøre? Teoretisk sett skulle han vært død, men han var nå ikke engang det, skriver Lancet. Det står ingenting om hva de gjorde med kneskaden, men jeg håper at de hadde åndsnærværelse nok til mer enn bare å sende ham hjem med beskjed om å ta det med ro noen dager.

Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på det: Jeg fikk en sms for nøyaktig et år siden:
– Så kjedelig du har blitt. Så snobbete du høres ut.
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på dette, så jeg tekstet vel mumlende noe i retning av:
– Synes du.
– Ja, det synes jeg virkelig, svarte hun, denne gangen la hun til et smilefjes. Jeg skulle hatt åndsnærværelse nok til å be henne ta det med ro noen dager, men på den andre siden ville det vært en fornærmelse. Fornærmelsen, som måtte komme, ble ikke mindre av at jeg ventet til et godt stykke utpå høsten før jeg presenterte den. Jeg krydret den ikke med smilefjes, noe som slett ikke ble tatt nådig opp. Men jeg mener, hun er da et velfungerende menneske.

Istedet for å tenke mer over dette, setter jeg meg på verandaen. Og det skal jeg si: Nakne legger mot halvt erotiske 22,4 kveldsgrader, svakt susende by, novellen «Kysset» av Merethe Lindstrøm, Lindstrøm som hentet Nordisk Råds litteraturpris hjem til Norge i år (noveller og korttekster er i vinden nå, de har kommet i skyggen av romanen, fortalte postdoktor i litteraturvitenskap Marit Grøtta til NRK da mai gikk over i juni i år, godt nytt), og en fyldig Tempo di valse, som slett ikke er noen vin, men derimot tonerekker satt sammen av Antonín Dvořák, og det er mulig det er kjedelig, snobbete, får så være, men hodeløst er det neppe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *