Livet som historieforteller

Først, om lukt av hav: Hver morgen på vei til jobb tar jeg meg selv i å tenke hvor dypt sjølukta sitter i meg. Det skal ikke mye til, et drag av fuktig lukt som drar usynlig gatelangs, noe eget. Jeg veksler blikk med de sedvanlig slitne nedover Borggata, de som alltid er på vei til et eller annet, på vei fra et eller annet. Kvinnene som sover utenfor optikerbutikken i Grønlandsleiret med slitte dyner foran inngangsdøren, de rører seg ikke, jeg kan ikke se om det er de samme kvinnene hver morgen, men de ligger der tett sammenfiltret, fullt påkledt i sine fargespettede skjørt og skjerf, med vannflasker ved siden av seg, morgengry er det over Grønland og sjøluften løfter seg, fordunster fort, innen en time er den borte igjen.

Dernest, om fortellerglede: Jeg har jobbet med, jobber med, truffet, og blitt venner med, de mest absurd gode historiefortellere. De som kan blåse opp enhver lille detalj til de mest spektakulære wow-opplevelsene. Hemmeligheten ligger i nettopp det: detaljene. Enhver avsporing, enhver lille bevegelse, enhver sinnssvake formulering, ispedd egen fortellerkunst og fri fantasi. Det gjør ikke en historie nødvendigvis mindre dokumentarisk eller mer skjønnmalt, men den holder deg i ånde der ved leirbålet. En historieforteller jeg kjenner, én av dem, han med de store hendene, kan kunsten å fremheve detaljer. En annen av dem, han med fem ekteskap bak seg i en alder av knapt førr, maler bilder på grovt lerret og selger historiene i kostelige lunsjpauser slik at selv sjefen sprenger rammene for hvor lenge man egentlig kan sitte til lunsj, og det er lattertårer ved kaffemaskinen. En tredje, hun med de sørgmodige øynene, kan fortelle de aller mest påkostede halvsannheter til nytt publikum kveld etter kveld. År etter år. Og vi går på det, selvsagt, fordi historien er så innsmigrende. En fjerde, han som ler av egne morsomheter, gråter ikke av egne tragedier, det er det vi som gjør, og han får oss til å tro at det er ham det handler om. Man må elske slike historiefortellere.

Til sist, om hverdagen: Jeg vil ikke si at jeg sliter med tekstene, det kan jeg ikke si, jeg har verdens tøffeste forlagsredaktør som sier skriv nå, ikke heng deg fast i strukturer og linjær tankegang, og det er ikke til å tro hva en enkel kaffekopp på Kaffistova kan gjøre med fart og motivasjon og skriveglede. Du store min tid, så mye jeg elsker å ha sansene i behold. Men selvsagt er det tidvis distraherende, dette livet som historieforteller. Apropos det: Apropos ingenting, absolutt ingenting, absolutt bare en tanke, bare en påminnelse om hva sanser består av, oppdelt i sine enkelte faktorer:

7 tanker om “Livet som historieforteller

  1. Ja, hurra for gode historiefortellere… Og Jesus må vi da ei glemme, for han har da tydeligvis satt sitt spor i historien med sin historier, og ikke minst bergprekenen… Ja, i riktig gamle dager ble historier kalt preken av en viss type mennesker og samfunnslag. Hans kvinnehistorier strides de lærde om, men det er en annen historie!

  2. Herr Jakob, – har jeg husket å si til deg at du er også en flink historieforteller?!?
    Det flotte med deg, herr Jakob, er at du får ordene ned på ark, (til stor glede for oss som får anledning til å lese dem), mens vi andre går oss vill i vår tankerekke av ord og setninger… 😉

    • Kjære kusine, mangslags takk. Det siste der er i alle fall en overdrivelse. Alle har en eller slags fortellerstemme. De profesjonelle fortellerstemmene har bare lært seg en teknikk og en systematikk. Det er ikke medfødt.

  3. … så fint for oss ikke-profesjonelle fortellerstemmer at det finnes historiefortellere som deg! Historiefortellere som bugner over av behagelige og stemningsskapende formuleringer. Som faktisk kan formidle en historie på den måten den fortjener å bli formidlet. Takk!

  4. Jeg er en skikkelig dårlig historieforteller. Spesielt muntlig. Det er slitsomt, jeg kan kunsten «å ødelegge en god historie». Det er kanskje en evne i seg selv? Jeg liker så godt å se videoene dine og høre deg fortelle. Det har blitt for lite tid til nettkos den siste tiden, hvis det er lov å si «nettkos». Men som du sier, det kommer alltid en tid. Nå er det litt tid. Så nå skal jeg lese historiene dine igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *