Først, om lukt av hav: Hver morgen på vei til jobb tar jeg meg selv i å tenke hvor dypt sjølukta sitter i meg. Det skal ikke mye til, et drag av fuktig lukt som drar usynlig gatelangs, noe eget. Jeg veksler blikk med de sedvanlig slitne nedover Borggata, de som alltid er på vei til et eller annet, på vei fra et eller annet. Kvinnene som sover utenfor optikerbutikken i Grønlandsleiret med slitte dyner foran inngangsdøren, de rører seg ikke, jeg kan ikke se om det er de samme kvinnene hver morgen, men de ligger der tett sammenfiltret, fullt påkledt i sine fargespettede skjørt og skjerf, med vannflasker ved siden av seg, morgengry er det over Grønland og sjøluften løfter seg, fordunster fort, innen en time er den borte igjen.

Dernest, om fortellerglede: Jeg har jobbet med, jobber med, truffet, og blitt venner med, de mest absurd gode historiefortellere. De som kan blåse opp enhver lille detalj til de mest spektakulære wow-opplevelsene. Hemmeligheten ligger i nettopp det: detaljene. Enhver avsporing, enhver lille bevegelse, enhver sinnssvake formulering, ispedd egen fortellerkunst og fri fantasi. Det gjør ikke en historie nødvendigvis mindre dokumentarisk eller mer skjønnmalt, men den holder deg i ånde der ved leirbålet. En historieforteller jeg kjenner, én av dem, han med de store hendene, kan kunsten å fremheve detaljer. En annen av dem, han med fem ekteskap bak seg i en alder av knapt førr, maler bilder på grovt lerret og selger historiene i kostelige lunsjpauser slik at selv sjefen sprenger rammene for hvor lenge man egentlig kan sitte til lunsj, og det er lattertårer ved kaffemaskinen. En tredje, hun med de sørgmodige øynene, kan fortelle de aller mest påkostede halvsannheter til nytt publikum kveld etter kveld. År etter år. Og vi går på det, selvsagt, fordi historien er så innsmigrende. En fjerde, han som ler av egne morsomheter, gråter ikke av egne tragedier, det er det vi som gjør, og han får oss til å tro at det er ham det handler om. Man må elske slike historiefortellere.

Til sist, om hverdagen: Jeg vil ikke si at jeg sliter med tekstene, det kan jeg ikke si, jeg har verdens tøffeste forlagsredaktør som sier skriv nå, ikke heng deg fast i strukturer og linjær tankegang, og det er ikke til å tro hva en enkel kaffekopp på Kaffistova kan gjøre med fart og motivasjon og skriveglede. Du store min tid, så mye jeg elsker å ha sansene i behold. Men selvsagt er det tidvis distraherende, dette livet som historieforteller. Apropos det: Apropos ingenting, absolutt ingenting, absolutt bare en tanke, bare en påminnelse om hva sanser består av, oppdelt i sine enkelte faktorer: