Jakten på karakterstyrke

Jeg sitter her med en av disse kvinnene. Hun som skal bli noe stort her i verden, eller jeg vet ikke, hun er i alle fall en av kandidatene. Jeg ser henne for meg. Vi sitter på kafé, langt fra døren øverst i lokalet slik at jeg ikke skal la meg distrahere av trafikken utenfor. Hun er forholdsvis tom, bare et grunnriss, men jeg vet at hun drikker kaffe, og jeg vet at hun har skarpt skårne lepper som virker som om de er pusset med sandpapir grad 120, altså ikke det helt fineste papiret, svakt synlige furer av levd liv, av mangfoldige kyss, av gråt og krampelatter, kalde vinternetter som har gjort leppene hennes ru, hun er rundt 40, hun setter leppene mot kaffekruset, og dette er et av de virkelig gode krusene kaffe, dem man kan etterlyse:
– Veldig god kaffe, sier hun. Nei, nei, forresten, hun sier:
– Usedvanlig god kaffe.
Kvinner som bruker ordet «usedvanlig» er annerledes enn dem som sier «god». Det skråstilte smilet:
– Takk for at du tok meg med hit. Ja, her er jeg altså, Jakob. Så sitter vi her. Hvem vil du jeg skal være?
– Først og fremst – , svarer jeg og griper mitt eget krus, – vil jeg at du skal være snill.
– Snill, sier hun og noterer i en liten notatbok med grønne kanter.
– Det var forresten fint at du kunne komme til dette intervjuet etter all denne tiden.
– Bare hyggelig. Hvilken nyanse av snill, skal jeg være snillsnill eller litt dumsnill? spør hun og fukter sandpapirleppene.
– Nei, for all del, ikke dumsnill, den følelsen er… Den karakteren er allerede besatt. Dernest… Nei, vet du, jeg vet ikke. Kan jeg tenke meg om litt? spør jeg.
– Det går fint. Du trenger ikke forhaste deg. Jeg sitter her og drikker kaffe så lenge, sier hun og skiller leppene, setter kruset mot munnen.
Og jeg blir sittende der, ser på henne, gransker hendene hennes, de framtrer stadig tydeligere for meg, hendene hennes. Hun sier ikke stort, men skjønner hvor jeg vil, legger dem villig på bordet, snur på dem, først med håndflaten opp, deretter håndbaken, lar meg studere dem, hun har et arr over venstre langfinger, rett under det andre leddet.

Å skape en litterær karakter kan virke som en drømmejobb: Tenk å sitte der, ønske seg et menneske. Modellere et liv. Hadde det vært så enkelt som de sier at det er. Hadde det bare vært så enkelt som noen jeg kjenner, som satt i et halvoffentlig oppnevnt utvalg som skulle komme med en høringsuttalelse om mitt liv. Hun fortalte, ganske bramfritt og lettfattelig:
– Jammen, livet er jo ganske lett, egentlig. Du bare gjør sånn og slik og slik og slik, unngår det og det og det, snakker alltid sant, legger deg tidlig, spiser sunt, går aldri på dill, holder deg trofast, setter pris på det enkle og that’s it. That’s life. Sånn er livet, det er oppskriften på hvorfor jeg er så lykkelig, så lykkelig! Skriv om at jeg er så lykkelig, så lykkelig! sa hun og slikket seg på den ene fingertuppen; hun hadde rørt litt for kraftig i appelsinmuffins-røren.

Men jeg vet jo at innerst inne var hun jo ikke slik. Dette var fasaden, dette var de enkle svarene, dette var den skinnende topcoaten, for under der var det rust, og vet du hva? Det er faktisk helt greit. Jeg vet jo at hun ikke bare gjør slik og slik og slik. At hun alltid snakker sant, vel, alt jeg kan si er at jeg skjønner at det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haka. Legger seg tidlig vet jeg at hun aldri gjør. Spiser sunt, ja tidvis, men motene skifter. Går aldri på dill, haha. Holder seg trofast, ja, den var litt mer tricky til henne å være, hun har fortalt meg mer om det såkalte utvidede trofasthetsbegrepet enn jeg egentlig ba om å få høre, dette går blant annet ut på at man skal være trofast mot noen som egentlig er gift, og det kan jeg forstå når forelskelsen er der, men hva når den må trekkes opp på en gråværsdag? Når en flyktig, fuktig sommernatt skal bli til år. Setter pris på det enkle? Ja, og det litt mer eksklusive og dyre. Og dette skulle i ett og alt være oppskriften på hvorfor hun er så lykkelig, så lykkelig? Den kjøper jeg ikke helt. For, som hun selv sier: That’s life. Sånn er livet. Og vet du hva? Det er faktisk helt greit.
– Er det virkelig helt greit? spurte hun mistenksomt og satte brettet med muffins inn i ovnen.
– Selvsagt, hva skulle alternativet være?
Vi ble sittende slik og filosofere over hva alternativet skulle være, det hele endte med at jeg så skånsomt jeg kunne, både for min egen del og hennes, spurte:
– Så hvilken mann ønsker du deg egentlig?
– Den perfekte! Han som har absolutt alt jeg peker på at han skal ha!
– Hva behager? spurte jeg vantro.
– Du hørte hva jeg sa! Skriv det! Lev slik! Den perfekte! skrek hun, grep brettet med appelsinmuffins ut fra ovnen og slengte det så hardt på benken at all luften gikk ut av de perfekt stekte småkakene. Jeg hadde selvsagt også skyld i at situasjonen løp ut i intet, og hun trådte med øyeblikkelig virkning ut av det halvoffentlige utvalget, som la ned arbeidet et halvt år senere uten entydig sluttkonklusjon og anbefaling. Jeg kunne naturligvis ikke skrive henne inn i noen som helst annen fortelling enn denne. Der strandet hennes bønn om å bli en litterær person, fordi hun aldri snudde den mørke siden ut. Kvinnen med appelsinmuffinsene er selvsagt en oppdiktet person, men basert på dokumentariske samtaler ført i perioden 1984-1990, 1993-1996, samt 2006-2012.

Dette illustrerer, blant skrekkelig mye annet, at en forfatter ikke kan basere en karakterkonstruksjon på opplevelser av seg selv alene, på drømmekonstruksjoner. Jeg ville funnet det både klaustrofobisk og ensidig å basere historier på meg, meg, meg. Å skrive, skape karakterer, betyr heller ikke å dikte seg et liv som ikke finnes. Det innebærer tvert imot å plukke opp biter av det livet man sanser og ser, selv har levd og ser andre har levd, og skape et reservedelsmenneske som virker troverdig, fornuftig, til å kunne snakke med. Jeg elsker reservedelsmennesker, som har funnet noe her og noe der. Et menneske som knapt ser og absolutt ikke vil høre, hvor troverdig blir det? Hvor lenge kan man leve med sånne? I det virkelige livet – kanskje et år? I litteraturen: Kanskje gjennom 250 sider, men på side 261 begynner man å undre seg, med stigende irritasjon: Skal det ikke skje et vendepunkt? Slikt må planlegges. I intervjuboken «Om å skrive» forteller Lars Saaby Christensen til Hans Olav Brenner, om sin egen arbeidsteknikk: «Jeg er avhengig av å ha disse øyeblikkene i romanen hvor karakteren skifter sinn eller handlingsmåte, vendepunktene i en historie som alltid må være der (…) Et øyeblikk, en handling, et ord, en erfaring, noe som i løpet av veldig kort tid, kort skrift, så å si snur hovedpersonen.» Karakterstyrke er å ha karakter nok til å snu seg. En karakter skal kunne levere mer enn et brett appelsinmuffins, holde i årtier, og minst til side 261.

Tilbake på kafeen spør jeg denne kvinnen:
– Det arret du har over venstre langfinger, hva stammer det fra?
Hun fukter sandpapirleppene, ser mot utgangsdøren:
– Må jeg fortelle det?
– Ja. Jeg insisterer.
– Hvor god tid har du?
– Den tiden som er nødvendig.
– Det er i alle fall ikke fra kretsmesterskapet i cupcakes, sier hun tørt.
– Nei, det vet jeg. Det er tross alt jeg som skriver denne historien.
– Godt svart. Vel. Du er klar?
– Jeg noterer.
Det fordeler seg en stillhet likelig mellom oss, dels er den min, dels er den hennes. Servitøren kommer glidende sidelengs, setter et fagmannsblikk i meg, jeg nikker, han senker kaffekannen mot kruset hennes, så er han borte igjen. Hun drar fingrene gjennom håret, ikke på den typecastede feminine måten, men noe langt derifra. Stemmen hennes blir ru:
– Det var natt, en av disse nattetimene som gikk sakte. Vi hadde akkurat rundet Kapp Farvel, jeg husker fargen den dag i dag. Og jeg husker at det smakte salt av leppene mine.

16 tanker om “Jakten på karakterstyrke

      • Hvordan definerer du ‘vendepunkter’? Er det snakk om store og dramatiske endringer, omveltninger, eller kan det være mindre vendepunkter underveis? En sang, et dikt, et foto, en tekst? Noe som gjør at vi finner eller gjenfinner noe i oss selv. Alt vi opplever og erfarer endrer oss på et vis. Spørsmålet blir vel hvor mye vi lar oss styre; om vi lar oss styre, eller om vi holder fast ved det gamle?

        • Det er store spørsmål du reiser nå. Anger er et stikkord som er lettfattelig som eksempel. Vi har nettopp vært gjennom en rettssak her til lands med en mann som ikke viser tegn til anger. Tvert imot ville han gjort det igjen. Som litterær figur ville det vært en nesten utroverdig karakter fordi vi tenker: «Ingen er vel egentlig sånn.» Men noen er jo sånn. Innlevelse og forståelse er ikke likelig fordelt. Det trenger ikke være så dramatisk, ta et mer allmennmenneskelig eksempel: Mennesker som blir minnet om noe de har gjort deg urett, noen du møter etter ti år, tjue år, en gammel mobber eller en partner du skilte lag med under vonde omstendigheter: Hvis vedkommende sa:
          – Jeg angrer ingenting, alt var din feil, du fortjente det da, og du fortjener det nå, det eneste jeg angrer er at jeg ikke var hardere mot deg.
          Som litterær karakter er det skildring av en type ondskap som er så brutal at den kan sette en hel historie i opprør. Man skal være varsom med å ta slike virkemidler i bruk, fordi jeg ikke tror at menneskenaturen er slik. Når tiden går er det mer troverdig at man inntar et mer forsonende og ydmykt standpunkt:
          – Jeg vet langt nå mer enn hva jeg visste da. Unnskyld.
          Det har ingenting med happy ending å gjøre, men mer om justering av en indre kompasskurs som de fleste av oss vil gjenkjenne. Friske mennesker søker likevekt, mot at balansen til sist skal være rettferdig, det er urettferdighet som oppleves opprørende. Historiebærende karakterer som ikke er gjenkjennbare på grunnleggende plan i oss er umulige å forholde seg til. «Je ne regrette rien» eller «My way» har flotte melodier, men tekstene er uforsonlige, bitre og sydd etter et mål de fleste av oss sikkert føler oss sterkt ukomfortable med å bære med anstendighet.

          Jeg bruker anger som eksempel fordi det er en fantastisk følelse som bringer verden, og historier, forover. En av de vakreste unnskyldningene, vendepunktene, som dokumentarisk har funnet sted i det offentlige rom de siste årene er da politiker og lege Olav Gunnar Ballo bad om tilgivelse fra avgått helsedirektør Anne Alvik. Alvik gikk av etter massiv kritikk, medie- og politikerjakt i forbindelse med en sak om aktiv dødshjelp ved Bærum sykehus. Ballo, som jeg kjenner som en hardt arbeidende lege og politiker, var blant dem som kjørte hardest. Ti år etter at granskningen frikjente Alvik som sjef, skrev Olav Gunnar Ballo et offentlig brev til henne med en uforbeholden unnskyldning. Ballo skriver i det åpne brevet datert 28. april 2010: «Min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger gjennom ensidige fremstillinger fra én part.» Det stanser ikke der: «Når jeg nå leser Anne Alviks bok, ser jeg at min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger gjennom ensidige fremstillinger fra én part, understøttet av en mediedekning som var slagsidepreget.» Ballo avslutter med å blottstille seg helt og åpent: «Siden jeg kunne vært en av dem, ved å ha skaffet meg mer informasjon før jeg svarte på medienes spørsmål, vil jeg i ettertid, altfor lenge etterpå si: Jeg beklager, Anne Alvik. Jeg tok feil.» Denne historien har alt, og den ender med et så voldsomt unnskyld at den som ikke lar seg påvirke ville vært gjort av stein. Den er fortsatt til å få tårer i øynene av, fordi den, forhåpentligvis, får oss til å tenke: «Så tøff vil jeg også være

          • Jeg er enig i det du skriver om anger, urett og ondskap. Jeg tenker likevel at hvis det gjøres riktig, hvis det skrives godt nok, så kan selv den verste ondskap fungere litterært. Det blir som Scorsese sin vold – det fungerer til slutt som en attraksjon, som noe fascinerende man blir grepet av nettopp fordi det ligger så langt unna hverdagen og handlinger vanlige, normale, mennesker gjennomfører. Det blir så fjernt at det fungerer.

  1. Du skriver at karakterstyrke er å ha karakter nok til å snu seg.
    Det er et tankevekkende utsagn.
    Tenk å ha en slik innstilling til livet. Jeg mener det jeg sier – dypt og inderlig – men en gang kan det godt hende jeg skifter standpunkt.
    I dag føler jeg at grunnen under meg er lik asfalt, men hva gjør jeg i morgen når underlaget kjennes som svamp? Klarer jeg å bevege meg i «riktig retning», da? Klarer jeg å finne nok indre kampvilje, tilstrekkelig ytre styrke slik at jeg makter å manøvrere meg i retning av der jeg håper å finne «meg»?

    • Den indre kampviljen er et av de beste utgangspunktene dramaturgisk. At feighet vinner er opprørende for de fleste av oss, og vi kan nikke gjenkjennende: «Javisst! Jeg kjenner noen som er sånn!» Akkurat dét koster vel ingenting.

Legg igjen en kommentar til Maryathome Avbryt svar