Pustepause

– Så slik er det altså med alt sammen, det med dette arret, sier hun.
Jeg sitter fortsatt foroverlent, andpusten.
Hun har hvilt fingrene i mine den siste timen, eller er det mer? Det er mer. Servitøren har satt en kanne fersk kaffe på bordet, vet ikke hva han skal si, vet ikke hva han skal by på.
– Er alt dette sant? spør jeg. Noen burde ha ringt. Noen har ikke ringt, selv om klokken er 2347.

6 tanker om “Pustepause

    • Nei, det er jo aldri det. Som du ser svarer hun ikke. Det synes jeg er et sympatisk og høyst forståelig karaktertrekk ved henne. Jeg tror at grunnrisset i hva hun forteller meg er sant, men jeg tror hun utelater noe, og det er ikke min sak å påpeke det.

      • Øynene, Jakob. Du ser det i øynene hennes. Om hun forteller alt. Om hun snakker sant. Om hun utelater noe. Og hvem er det som er så opptatt med sitt at han eller hun glemmer å ringe?

Legg igjen en kommentar til Trollmora Avbryt svar