Sceneskifte

Det har vel gått et minutt. Det ringer, jeg ser at det blinker i displayet, hun ser på telefonen:
– Du må gå.
– Nei, slett ikke, sier jeg, – det er en misforståelse. Hun griper den venstre pekefingeren min:
– Hvis ikke dette hadde skjedd… sier hun og legger hodet på skrå mot bordplaten.
– Hva mente du forresten med at jeg måtte gå?
– Jeg kunne se det. At du egentlig skulle ha gått. Så mange karakterer.
Jeg skjems et øyeblikk ved at hun sier det slik.
– Det var en forfatter jeg møtte her forleden, fortsetter hun, – han var mer opptatt av å studere menyen. Jeg har mer å fortelle, jeg kan ikke kaste vekk tiden på slike.
– Jo, jeg har vært borti slike, svarer jeg, og så blir vi sittende slik i en taushet som ikke er pinlig, men heller ikke megetsigende, det er en slags hvile, jeg er utmattet av historien hennes, men jeg vil høre mer om hva som hadde skjedd om det ikke hadde skjedd:
– Hva mente du med det?
– Jeg mente at dersom ikke det hadde skjedd, ville jeg aldri ha møtt noen av de andre.
– Hvilke andre?
Servitøren, han står ved bordkanten:
– Dere må bare bli sittende, jeg har stengt for kvelden og har mitt å gjøre.
– Takk, sier hun og fikler med papirduken, river av et av hjørnene på duken:
– Han tror at jeg er en fiktiv karakter, sier hun til servitøren. Han sukker:
– Ja, det tror de jo alle.
– Kjenner dere hverandre fra før? spør jeg og kikker på servitøren, han har lagt armene i kors:
– Selvsagt kjenner vi hverandre. Katharina er en av våre mest trofaste.
– Våre?
– Vi karakterer holder sammen. På steder som dette.
Jeg kikker meg prøvende rundt. Lokalet har skiftet lukt, det er det første jeg fornemmer.
– Hun har fortalt deg om den natten ved Kapp Farvel, har hun ikke? spør servitøren.
– Jo.
– Hun har ikke fortalt at det var jeg, har hun?
– Nei, svarer jeg og kikker på den kvinnen som altså heter Katharina, – nei, det har hun ikke fortalt.
– Men kjære Katharina, sier han og står med armene i kors ved bordplaten:
– Hvorfor forteller du dem aldri den hele og fulle sannheten?

17 tanker om “Sceneskifte

      • Du er den eneste som har tatt deg tid til å få vite det. De andre som har sett henne var jo mer opptatt av menyen, enn henne. Det likte hun ikke. Hun liker deg, Jakob. Hun soler seg i blikket ditt, og lar seg forme. Hvor viktig er egentlig sannheten? Hvorfor kan hun ikke få leve i en løgn? Du husker vel Dr. Relling? Ingen god idé å ta livsløgnen fra et menneske… Vær forsiktig, Jakob! Skån henne.

  1. Hjelpe meg kor nysgjerrig eg e…. tror eg e fanga i denne mosaikkverden du har åpna førr meg….. 🙂 gleder meg til å følge utviklingen i denne historien 🙂

Legg igjen en kommentar til Rita Avbryt svar