Tausheten etterpå.
– Jeg vet ikke hva det er med meg for tiden, sier Katharina, holder fortsatt tak i den ene hånden min, river av et nytt hjørne av papirduken. Jeg svarer ikke noe spesielt, men mumler noe uspesifisert og uadressert halvveis til dem begge om at jeg burde gå.
– Slett ikke, sier servitøren, – nei, du vet ikke hva det er med deg, Katharina. For tiden? Du har stadige stevnemøter med forfattere her, og jeg hører deg fortelle den samme historien kveld efter kveld. Jeg kan forsikre deg, Jakob, om at det finnes en annen versjon av dette. Vi som har levd med henne vet at det som skjedde den natten ved Kapp Farvel har mørkere sider. Jeg var der. Vi var mange som var i livsfare den natten. Og jeg så henne som noe langt annet enn en billig karakter, slik hun liker å fremstille seg selv nå. Men hva hjelper vel det? Katharina omgir seg med svært mange forflatede karakterer, noksagter, som fyller én oppgave i livet hennes: å bejuble den hun er, yte henne minst mulig motstand og hylle henne som et midtpunkt både i sin egen og i hennes tilværelse. Hun velger dem selv med omhu, og innkaller stadig forfattere hit til stambordet for å søke bekreftelse og møte beundring. De blir alle blendet av historiene hennes. Alle som en. Så hvis du er på jakt efter en bærende karakter med de storslagne lidelseshistoriene, så er Katharina noe for deg, sier servitøren. Han børster smuler av nabobordet:
– Nå får vi se hvor lenge hun holder. Min antakelse er at hun stikker av før tredje kapittel dersom du våger å stille de ubehagelige, men vennlige spørsmålene. Du greier ikke holde på henne, det er en ytterst vanskelig øvelse i selvdisiplin og avholdenhet, og ikke minst konsentrasjon. Men jeg sier deg det: Hun har forsøkt dette før. Og hun lykkes alltid.
– Og navnet? spør jeg med stigende irritasjon, jeg er ikke vant med servitører som blander seg slik i mine forehavender.
– Mitt navn er Joseph. Innehaver av dette etablissementet, og bikarakter. Som du nå vet: I Katharinas liv er jeg ikke-eksisterende,  jeg har sett for meget. Og det er mulig at jeg trives best slik. Du kan få se mine papirer.
– Joseph, ikke nå, sier Katharina, hun holder fortsatt hånden min, knugende.
– Jeg blir nysgjerrig, medgir jeg.
– Da kan du slå opp i menyen. Bakerst, efter vinkartet, er det en lomme.
Jeg blar i menyen, den er velbrukt, det er fingermerker på hver side, jeg blar meg gjennom dessertene, kommer over i drikkekartet, noen har satt et blyantkryss ved den dyreste whiskyen. Han har rett: Aller bakerst ligger det en papplomme, lik den som finnes i Moleskin-notatbøker. Jeg stikker fingrene inn, fisker fram et sammenbrettet ark.
– Jeg har de beste referanser, men enkelte forfattere kommer ikke lengre enn til Katharina Nordeide og whiskyen nå for tiden, sier servitøren og blir stående.

Han er født Joseph Feint i landsbyen Saint-Clément sørøst for Paris i 1812, leser jeg. Attesten viser ham som pseudonymer og anonyme personer i en rekke verk. Første erfaring er fra 1842, som ansiktsløs saksbehandler i det russiske departementet i novellen «Kappen» av Nikolaj Gogol. Siden den gangen har han vandret inn og ut av bøker hos en rekke forfattere: Tilfeldig tilskuer i et havneområde under «Jorden rundt på 80 dager», det er påtegnet en håndskrevet anbefaling fra Jules Verne datert 1873, Verne takker for medvirkningen og sender ham videre. Deretter dukker han opp hos Karen Blixen, som ung kjørekar i Berlevåg der Babette byr til gjestebud, Blixen har skrevet «sød dreng, måske noget for Dem, herr Mykle?» med fyllepenn. Og ganske riktig, sju år senere blir han med-anmeldt for utukt, men senere frikjent av Høyesterett, en av dommerne har påtegnet attesten anonymt. Flere korte strøjobber: Han er oppført som statist i flere tekster av Olle Adolphson, deriblant rørende som en gutt som ler lykkelig i snøvær i «Det gåtfulla folket». Det blir et opphold fram til åttitallet. Han figurerer i ulik kiosklitteratur som tilfeldig elsker, men blir droppet dagen derpå av kvinner som ønsker seg selv, og deg, en yngre, mer ukomplisert mann og dermed skrevet nådeløst ut av historiene, endatil etter tredje opplag, og jeg kan fornemme at det er her han har møtt den mørke Katharina Nordeide første gang, det står ikke med rene ord, men mellom linjene. I 2001 kjøper han denne mørke, forunderlige kafeen for penger han fikk som deloppgjør av Jan Kjærstad etter at de vant Nordisk Råds litteraturpris for «Oppdageren», Kjærstad er en rundhåndet mann som vet å sette pris på også sine perifere karakterer. Siden har Joseph Feint vært her, det er ikke flere påtegnelser på arket.

– Som du kanskje nå ser, kremter Feint når jeg bretter sammen arket og legger det tilbake, – finnes det visse likheter mellom min stamgjest Katharina Nordeide og meg: Det går tyve på dusinet av oss begge. I alle bøker, til alle tider. Jeg serverer alltid gratis kaffe i det lengste når Katharina Nordeide er på stevnemøte med en ny forfatter: I håp om at noen i edru tilstand skal bla seg til bakerste perm i menyen. Og nå har du altså kommet dit. Hva mer kan jeg nå gjøre? Mitt navn er Joseph Feint, jeg er en svært gammel sjel, og jeg tilbyr deg mine tjenester skamløst, bukker han.
Katharina Nordeide holder tak i begge hendene mine. Hun vrir hodet sidelengs på skrå over bordet. Håret hennes faller forover, legger seg over håndbaken min, de skarpt skårne leppene er så nær munnen min at jeg kjenner en saltlignende lukt fra dem, hun ser på meg med et mørke som jeg finner naglende og nifst tross smilet, hun skiller leppene noen få millimetre fra mine, pusten som strømmer ut når hun åpner munnen og former ord, nesten hvesende, holder noe over min egen kroppstemperatur:
– Jeg heter Katharina Nordeide. Velg meg, skamløst. Kyss meg.