Hva det er med regn

Det står her i avisen at vi like godt kan glemme hele sommeren. Det står det.
Grunnen er at det skal regne hele neste uke, har avisen funnet ut ved å ta en telefon til statsmeteorologene. Det er riktignok ikke statsmeteorologene som har bedt oss glemme hele sommeren, det har de forsåvidt heller ikke noe med å gjøre, det ligger ikke i stillingsinstruksen, men det er en journalistisk tolkning, som vi sier det på fagspråket. Det er på et vis det vi lever av, vi journalister og forfattere: klargjøre budskap og fortelle omverdenen hva folk egentlig mener, tydeliggjøre budskapet. Det er et eget fag, og det krever lytteevne, det skal jeg hilse hjem og si.

Men hvorfor skal vi så glemme hele sommeren på grunn av noe regn? Jeg finner ingen mening skapt i det. Det er tvert om nå det hele begynner, og jeg skal ta regnet i forsvar: Jeg skal nå fortelle hva det er med regn. På vakker-lista setter jeg nå regnbyger, tungt regn, lett regn, varsomt regn, regn som ligger langs veihekkene, slik den ettermiddagen i fjor da jeg smilte gatelangs og dro hendene gjennom blader sammen med noen. Regn som faller mot nakne nakker, og regn som fyller gater og bekkefar.

Det var en fyr, Philipp Eduard Anton von Lenard het han, her ser dere ham, han studerte regndråper en gang i tiden. Det hadde seg slik at i et regnvær i 1898 fant Lenard ut at desto større regndråpene blir, dess flatere blir de. Med sine sørgmodige øyne kunne han studere dette på nært hold, om det var ved det åpne vinduet i laboratoriet i Heidelberg en ettermiddag som denne vet jeg ikke: Men Lenard var fysiker, så han visste vel hva han skulle se etter. En av hans læremestre var forresten Robert Bunsen, dere vet han som oppfant bunsen-brenneren. Noe i nærheten av stormannsgalskap, spør dere meg: Der står Robert Bunsen i sitt arbeidsværelse, har koblet en gasslange til en brenner, ser rørt på konstruksjonen og deklamerer:
– Jeg døper deg… Bunsen-brenneren!
Avsindig.
Hvorom allting var, tilbake til Lenard: Hva han skulle bruke denne kunnskapen om regndråper til vet jeg heller ikke, men sju år etter ble han i alle fall tildelt Nobelprisen i fysikk, riktignok for sin forskning på katodestråler, men jeg tror nok at hans regnværsobservasjoner kunne ha både en meditativ og tankesamlende effekt:
– Nei, sannelig min hatt, nå må jeg ta en pause fra denne katodestråleforskningen, jeg setter meg heller her i vinduet og studerer regndråper, tror jeg han sa halvhøyt til seg selv og gned seg i øynene.
Og da var det vel til nytte. Jeg har ikke funnet takketalen hans etter at han fikk fysikkprisen, men den kan ha inneholdt visse formuleringer om verdien ved å sitte helt stille ved et vindu og la seg distrahere. Gjennom regnværet så han katodestrålene i et helt nytt lys, og han fnøs av påstander om at sommeren var over, denne Lenard, det tror jeg helt klart at han gjorde.

Det er nettopp det. Å søke andre veier, distraksjoner kan føre til nye ideer.
– Noen ganger kan det være lurt å legge teksten fra seg, skrive på en annen, ikke vær redd for det, sier forlagsredaktøren min til meg og er ikke spesielt bekymret over at jeg sier at jeg skriver flere produksjoner samtidig. Dette har han sett før, og han oppmuntrer bare til å fortsette.

Så gjør han notater i margen på et av mine manus om regn, sender tankerekkene over til meg igjen og setter fart i andre tankebaner. Jeg skriver ikke i blinde mer, det har jeg prøvd før, og fant det ikke spesielt inspirerende eller kreativt. Jeg er vant med tilbakemeldinger, de gode som de vonde, i alle henseender, og det tror jeg det fleste er. Renate Andersen, som har doktorgrad i sosiale medier, er imidlertid bekymret, hun sier til NRK at verden lider av en slags nihilisme for tiden: Vi må ha straks-respons på alt vi gjør og mener og sier og tenker; for mange har livet tilsynelatende ingen mening uten at noen trykker «liker» på oss. Kanskje. Jeg ser både betenkeligheter og fordeler ved det: Betenkelig fordi vi til sist står i fare for å føle at vi ikke er noen uten andre, og fordeler fordi tør legge oss åpent fram og si: Her er jeg, hva synes du? Det er klart jeg liker at noen trykker «liker», men jeg forstår jo også norsk. Derfor tar jeg notatene hans til etterretning, og skjønner mer og mer.

Hva det videre er med regn: Jeg ser nok ikke det samme som Lenard, jeg har ikke det samme fysiker-blikket på det, men jeg gjør meg andre observasjoner: Hvordan dette regnet, som liksom skulle gi oss påskudd for å glemme sommeren, haha, får en meget stivpyntet mann i trettiårene til å slå opp en paraply og tilby skyss over gaten til en kvinne med svært våt, lys hestehale, hårfargen hennes har mørknet i silregnet, jeg greier å forestille meg hvordan det lukter når det er slik, og dveler man for lenge ved denne lukten får man ingenting annet gjort på en lørdag, og jeg kjenner at jeg allerede er i ferd med å dvele for lenge ved det, denne våte lukten som damper rundt nesevingene når man står helt nært hårfestet bak i nakken, lakkskoene hans er eksklusive, ingen imitasjon, muligvis er det Cristallo, det ser jeg av måten vannet legger seg om hælen på, og om de to bare utveksler blikk eller også visittkort vet jeg ikke, men de skilles i lyskrysset med et smil, det er ikke mulig å høre noe, hun snur seg etter ham, han har sagt noe, eller gitt henne noe, eller begge deler. Jeg har latt meg fortelle at én enkelt cumulonimbussky, som er over dem akkurat nå, kan veie ufattelige 250 000 tonn. Det er ikke det de to tenker på nå, det ville bare vært en avsporing. Hadde det ikke vært for regnværet, ville de to aldri møttes. Eller kanskje er det egnet til en kortfattet konversasjon mens hun venter på grønt:
– Hør, hva var det jeg skulle ha sagt. Vet De at dette regnværet veier tohundreogfemti tusen tonn?
– Nei, sier De det? kunne hun svart.
– Ja, det sier jeg, og her er mitt kort, vi sees kanskje, farvel, kunne han sagt.
Og det er her hun snur seg, men alt dette har jeg selvsagt ikke hørt.

Det finnes andre fordeler ved regn, også: I regnvær oppdager asfaltleggere hvor i veibanen det er ujevnheter som ikke kan sees med det blotte øyet eller med måleinstrumenter, det er i regnvær at jordbær blir til, i regn faller lyset over tankerekkene annerledes. Forholdet til været er kulturelt betinget: Mens mange på den nordvestlige halvkule surner ved tanken på en hel juli med regn, ville man holdt fest i byen Juba i Sør-Sudan, Juba er hovedstad i landet, journalistene ville gått fra konseptene, akkurat som her i Oslo, men med ganske andre titler: «Juba, juba, nå blir det regn i hele juli!» ville de ha skrevet i Sudan Tribune, som er en av de største avisene der nede, og så hadde kommentarfeltet blitt overstrødd med smileys. Nå har jeg fortalt hva det er med regn, og hvorfor det etter min mening er pølsevev at vi skal glemme sommeren.

20 tanker om “Hva det er med regn

  1. Sommeren er nettopp begynt, i allefall i min finnmarksmålestokk. Ingen journalist får avblåse sommeren min. Faktisk er det godt med litt regn i blant, selv om det er i juli måned. Noen regnfulle dager skaper litt balanse i huset, slik som vanlige middager og avslapping inne.
    Om det regner i ble juli måned, så har vi jo august som kan gi oss en varm sommer.

  2. Som bergenser er jeg vel nesten programforpliktet til å like regn..? Jeg har mitt beste regnværsminne fra da jeg som 7-8 åring satt inntullet i tepper på terrassen uten å gjøre annet enn å se og lytte til regndråpene. Det var vel nok mer beroligende enn distraherende. Og magisk. Det er noe magisk med regnet. Og du? Den vakker-lista mangler én ting: Regnbue.

    • Og tordenværsskyer. Her i Oslo, for mange, mange år siden, under en tordenbyge, spilte jeg krokket fullstendig avkledt. Dette sies å være det aller sikreste: Fuktig hud leder strøm, på utsiden, uten at dette kanskje er å anbefale med høy krokket-kølle-føring.

  3. Du store allstyrendes! Der var det jo! Tusen takk! Dette leser jeg med stor interesse! Han forteller blant annet at han bygget diverse typer rør. Og hvordan han har forsket på katodestråler. Og jeg har her nyheter i så måte:

    null

    For de av oss som allerede, uten i det hele tatt å ha vært medlem, har gått lei av Instagram: Her er en analog-digital variant som er like genial som den er et sinnssvakt påfunn: To fyrer i Stockholm har laget en foto-app, den koster 14 kroner og kommer uten garanti: InstaCRT. Du tar et bilde. Laster det opp til InstaCRT, i Stockholm, der bildet ditt i løpet av sekunder projiseres på en utgammal skjerm med crt-teknologi, med andre – og like uforståelig – ord for de uinnvidde, bortsett fra oss som nå vet om dr Lenard: et katodestrålerør! Foreldet og forlengst skrotet tv-teknikk. Kjent fra de gamle tjukkskjerm-tv’ene. Et digitalt speilreflekskamera montert på en kryssfinérplate i andre enden tar så bilde av det som kommer på skjermen der i snekkerverkstedet i Stockholm. Pakker det så sammen til en sendbar fil. Og sender det tilbake til maskinen din, fiks ferdig herpa med analog syttitalls-look. Ingen kunstige filtre. Ingen etterlikning av gammeltida, bare gammeltida. Bare teknologi fra Lenards tid.

    null

    Skaperne av appen forteller åpent og ærlig at du betaler 14 kroner helt på egen risiko: En dag klapper nemlig hele greia sammen, de har ingen reservedeler, og da er det kaputt, finito, slutt, over. Helt koko. Gutta i Stockholm pakker sammen når røret ryker og sier takk for seg: Moro så lenge det varte.

    null

  4. Det e ganske så herlig å ikkje være versjuk 🙂 og bare nyte variasjonene… for en ting e sikkert.. her i Hammerfest er det masse ver…. 😉 Og sommer er det no uansett ka som står i avisene… 😉

  5. Fint, Rita.
    Jeg kan bare som en saksopplysning nevne at det går an å fremprovosere regn: Man kan strø partikler av sølvjodid over visse skytyper, da regner det.
    Dette var mest ment som funfact til oss på Østlandet akkurat nå, hvis det skulle komme en dag da vi savner regnværet. Og den dagen vil jo komme, før eller senere.

Legg igjen en kommentar til Kirsti Avbryt svar