Jeg har fått spørsmålet så mange ganger. Noe av profesjonen min, og livet mitt, er å disponere tid. Og jeg kan det. Og jeg er stolt av at jeg kan det. Før i tiden fikk jeg, på et sekund, sagt:
– Over til… Dagsnytt.
Nå for tiden kan jeg si:
– Jeg er tilbake klokken sju.
Før i tiden, etter arbeidstid:
– Du gjør meg… vondt.
Nå for tiden:
– Kom inn, det er åpent.
Eller også motsatt. Det er det som er å disponere tiden.
Og nå: Ja, jeg har da det, kan jeg svare, helt klart at jeg har et sekund å avse. For hør, godtfolk, vi har alle sammen fått en ekstrasjanse: Natt til 1. juli skjøt astrofysikerne et ekstra sekund inn i tiden. Grunnen er at jorden roterer saktere og saktere i banen rundt solen, men tiden kan ikke stanse av den grunn, derfor bevilger vi oss med ujevne mellomrom her på kloden, etter nærmere beskjed fra astrofysikerne, ett eneste sekund i tiden. Dersom vi ikke gjorde det, ville tiden gått saktere, til sist ville vi ikke hatt tid til noe som helst. Vi ville mistet dyrebar tid, derfor jukser vi her på jorden, og bevilger oss lånte sekunder. Hva vi skal bruke dette ekstra innskutte sekundet til, er en helt annen sak. Vi har i skrivende stund hatt tolv dager å bestemme oss på. Mens vi tenker går livet slik det pleier. Men vi bør tenke særs grundig over at dersom vi føler at vi har liten tid, så har vi siden 1. juli fått et helt sekund ekstra å gjøre det på. Si «det» på. Føle «det» på. Det er ikke som skuddårsdager, for skuddårsdager er som styringsrenta: kommer og går, et år er det tjueni dager i februar, fire år etter er det tilbake til normalen med tjueåtte, det går oppiopp, men ekstrasekundene blir aldri borte, de legges bare til tiden av disse astrofysikerne som vet vårt felles beste.
Et sekund kan virke ubetydelig, vi merker det knapt, hva er vel et sekund i den store evigheten, det er borte før vi får sett det, kanskje vi sov det bort, faen i helvete, jeg forsov meg med et sekund, det skjedde tross alt natt til den fabelaktige 1. juli? Vi kan så spørre. Men de svarer:
– Hør, godtfolk. Vi har rett og slett ikke en evighet av tid. Det er nettopp derfor vi setter inn dette ekstrasekundet, fordi tiden går saktere, i vitenskapelig forstand renner tiden ut.
Før eller siden kommer kloden til å stoppe opp, det er det som er sannheten, de har bare ikke sagt det høyt, de bare fortsetter å dele ut ekstrasekunder, vi låner fra universet, eller strengt tatt: fra ingenting. Det er som å trykke opp stadig flere sedler; en dag blir det inflasjon, og så står vi der og får ikke kjøpt noe: ikke for penger, ikke på vårt gode navn, ikke på andres, heller, for tiden har vi brukt på forskudd.
Og mens det regner, se nedenforstående tekst, går tiden. Vi vet ikke når det kommer et nytt sekund, en ny sommer, det kommer ny beskjed fra astrofysikerne eller fra meteorologene eller fra gudene vet hvem, det kan ta tre år, eller det kan skje neste år, hvem vet. I forkant av denne teksten spurte jeg: Hva ville du brukt dette havet av tid til, dette ene sekundet av livet ditt som går og går?
– Kysse! kvitret en første med nakne bein i sommerregnet, hun slo håret til side og bekymringene vekk.
– Ombestemme meg! svarte en annen med skrått blikk og gode tanker mot neste måned og nye sjanser.
– Lytte til småfuglene synge, svarte en tredje, nynnet og minnet meg om hvor lett det er å glemme.
Vakkert svart, uansett ståsted.
Har du et sekund?
«Ikke ett sekund å miste», sies det. Det må være dette sekundet du skriver om.
Jeg ville hatt et glimt av løve og lam som lekte sammen, for å holde oppe motet i en verden med mye strid.
Å lytte til småfuglene som synger kan være like så oppløftende for motet i en stridig verden, og på vår breddegrad på denne kloden er det vel mere nærliggende å oppleve det… fuglesang, altså! 🙂
Et ekstra sekund.
Da ville jeg ha styrt rattet på bilen til pappa. For 10 år siden, 18.10.2002.
Eller jeg ville ha sagt nei. I stedet for ja. I en samtale.
Men begge delene er jo ting som skjedde før ekstrasekundet. Og teller ikke.
knalltøff video!
Nydelig video!
Jeg ville smilt et ekstra smil til en tilfeldig forbipasserende. Ett smil kan bety så mye for den som trenger det. Det koster så lite! Bare ett sekund.
Ett sekund ekstra? Hva gjør en? En lar være. Den gangen da en ikke burde gjort. Lar være.
Jeg ville funnet tilbake til korsveien og tatt til høyre.