Hver gang jeg en sjelden gang står på hjørnet der den var, lurer jeg på hvor det egentlig ble av den sandhaugen. Jeg tror ikke det er så mange andre enn meg som lurer på det. Få vet det. Kanskje bortsett fra henne som antakelig neste år kan gå av med avtalefestet pensjon, som takk for lang og tro tjeneste.
Jeg har så langt vært arbeidsledig én uke av mitt voksne liv. Denne uken utspant seg i slutten av september 1986, jeg var nitten, jeg hadde tre måneder før blitt uteksaminert fra videregående med skjødesløst satt karakter 4 i skriftlig fransk, noe jeg ikke kan gjøre skriftlig bruk av i dag, jeg har forsøkt det. Jeg hadde sagt farvel til alle, grått meg gjennom et adjø til henne øverst i Setesdalen, og jeg hadde deretter fylt ut meldekortet, som også den gangen eksisterte, – jeg måtte ha noe å gjøre før jeg skulle møte til tjeneste i Forsvaret, jeg hadde fått innkalling, men man kunne ikke drive dank i påvente av det. Og jeg ble oppringt av daværende Arbeidsformidlingen, på fasttelefon:
– Dette er fra Arbeidsformidlingen. Det er du som søker arbeid?
– Ja?
Hun hadde raspende stemme, hun hørtes svært gammel ut:
– Som sagt, dette er Arbeidsformidlingen. Jeg er din saksbehandler.
Jeg fikk skjelvestemme, riktignok var jeg forlengst over stemmeskiftet, men likevel, jeg fikk en slik stemme når jeg snakket med eldre kvinner:
– Ja-ja?
– Du har meldt deg arbeidsledig.
– Ja-ja?
– Jeg har funnet en jobb til deg. Du har å møte nedenfor Ritz i sentrum klokken 0730 mandag morgen.
– Ja?
– Der er det en sandhaug.
– Ja.
– Den skal flyttes fra der den ligger nå, og rundt hjørnet. For der den ligger nå, kan den ikke ligge.
– Nei.
– Dette er altså din jobb denne uken. Du har bare å melde deg. Mandag morgen klokken 0730, jeg kommer til å følge deg opp personlig, bare så du vet det. Dessuten skal du huske å ta på deg arbeidstøy.
– Ja.
– Har du arbeidstøy?
– Ja.
– Hva slags type arbeidstøy?
– En kjele-he-dress.
– Lue? Det er tross alt september.
– Ja.
– Bra. Vi stoler på deg. Jeg stoler på deg.
– Ja-ja. Jah.
Da jeg innfant meg klokken 0730 mandag morgen, – svært mye av bjørkeløvet hadde allerede falt, det lå klistret langs rennesteinene som frimerker på tunge gråpapirpakker med adresse vinter – var det ganske riktig en sandhaug der. Jeg studerte den. Den var lik sandhauger flest: Bred nederst, ganske pyramideaktig formet opp mot toppen, noen småstener hist og her. Omtrent tre tonn masse. Min oppgave var altså å forflytte denne sandhaugen rundt hjørnet, det var omkring tjue meter i transportetappe, ikke mer. Jeg kastet slett ikke vekk tiden; det var til og med fremsatt en spade og en trillebår, og jeg gikk straks i gang med arbeidet.
Jeg hadde arbeidstid fra klokken 0730 til klokken 16, med innlagt mat fra klokken 1030 til klokken 1050. Vi kalte det «mat» den gangen, «lunsj» var noe ikke noe som hørte hjemme i arbeiderklassen. Da klokken nærmet seg ti på elleve hadde jeg allerede vannblemmer på innsiden av venstre hånds fingre, der spadeskaftet hvilte mens jeg skuffet sand og småstein over i trillebåra. Sandhaugen hadde ikke minsket noe som er verdt å nevne, og sandhaugen på den andre siden av hjørnet var bare blitt en halvmeter høy, kanskje et par meter bred, ikke noe å nevne, det heller. Jeg spiste den medbragte maten mutt og mistrøstig, sittende på en kantstein: slik var det altså å være arbeidsledig. Det var ikke noe å drømme om, jeg bet meg merke i det.
Noe senere, klokken var rundt 14, ble jeg oppmerksom på en kvinne som satte seg på kantsteinen og kikket på arbeidet. Hun nikket alvorlig, med armene i kors:
– Det er jeg som er din saksbehandler, det var meg du snakket med på telefon. Jeg har deg under oppsikt, sa hun med den raspende stemmen jeg kjente igjen fra fasttelefonen. Og jeg hadde hatt rett, hun var virkelig svært gammel: I midten av trettiårene, kledt i buksedress, spisse småsko, en mørkegrå åpen bobleanorakk, svarte skinnhansker. Eldre kvinner gikk alltid i buksedress den gangen, mørkblå polyester fra Ellos.
– Og du mener at dette går bra? spurte hun og krysset beina der hun satt på kantsteinen.
– Ja.
– Jeg sa at du skulle ta på deg arbeidstøy. Du har ikke hansker på deg, sa hun og nikket mot hendene mine.
– Ne-nei.
– Det kan vi ikke ha noe av, sa hun, trakk av seg sine egne hansker og rakte meg dem:
– De burde passe.
Det gjorde de. Hun hadde forholdsvis store never, hanskene hennes var fortsatt varme av håndflatene hennes, innsiden myk, det gjorde godt mot vannblemmene. Jeg turde ikke si så mye om det, jeg visste ikke hvordan jeg skulle formulere det.
– En sånn som deg burde bli arbeidskar, sa hun og tente seg en sigarett, jeg kunne ikke si så mye om det, fortsatte skyflingen av sand.
– Det er min jobb å få sånne som dere inn i sirkulasjon, sa hun, blåste røyk sidelengs ut av munnvikene, studerte meg med en gammel dames blikk for detaljer. Jeg sa ikke så stort til det. Arbeidet var tungt, men jeg klarte meg gjennom blikkene hennes.
– Jeg følger med deg, sa hun, stumpet røyken og gikk.
Da jeg gikk hjem om ettermiddagen, vaklende, følte jeg meg slett ikke som en ekte arbeidskar. Det lå et parfymert brev i postkassen da jeg kom hjem, det var fra henne øverst i Setesdalen, hun sa at hun hadde angret seg, og at hun ville gifte seg med meg. Jeg tenkte ikke stort om det, visste ikke hvordan jeg skulle formulere det, jeg var for sliten til å la det gå inn på meg, la meg på sengen og sovnet dypt, likevel urolig, og våknet ikke før neste morgen, tirsdag, med ru, oppskrubbede hender av modne vannblemmer.
Denne dagen, tirsdagen, regnet det. Da jeg stod ved sandhaugen så jeg at regnvannet hadde trukket langt ned i sanden, gjort den klumpete og seig, mange ganger tyngre. Jeg stod flere minutter og studerte sanden før jeg bestemte meg for hvilken ende jeg skulle starte i. De første timene fram til mat var forpinte, lidelsesfulle, vannblemmene under skinnhanskene vokste, sprakk, jeg kjente at det ville begynne å blø over fingrene på venstre hånd. Hvert spadetak føltes som knivrisp i hendene, hver tur med trillebåren rundt hjørnet var som å skli i et stadig dypere gjørmespor, ryggen var en gammelmannsrygg.
Ikke for det. Jeg hadde vært arbeidskar før, det var som sagt ikke det: Tre sommersesonger på tidlig åttitall hadde jeg ansvar for digre salte- og frysemaskiner på en rekefabrikk, jeg var den som møtte først på jobb, en halvtime før de første båtene kom ned fra feltet i femtiden på morgenen, da hadde jeg klargjort frysebåndene og satt riktig saltgehalt i de trehundre liters vannkarene som rekene passerte under, dette var et arbeid som føltes meningsskapt: Vi hadde kontrakter til Amerika, til Japan. Tokilosposer stablet i esker, «Peeled prawns» stod det på pappeskene vi skipet ut, mat til verden, delikatesser til overdådige restauranter, og mot klokken seks, når jentene på pakkeskiftet kom på morgenøkta: trønderjentene. Det flommet av bugnende trønderjenter, og de underfundige finske jentene, de som stod i trappegangen på hybelhuset om kveldene og snakket med rullende r-er og skarpe diftonger: Det e du som søre masinan, kunne de si til meg; de kunne ikke uttale norsk kj og sj, men de hadde lært seg det man forøvrig skulle si om kveldene, jeg svarte ikke stort til det, visste ikke hvordan jeg skulle formulere det, rødmet og smatt beskjemmet inn på min egen hybel mens finskejentene fniste i korridorene og trønderjentene på naborommet festet på sjampanjebrus og heimert og sang «Va det du, Jesus, va det dæ vi mesta ijæn». På sitt vis uutholdelig, men jeg holdt ut, og jeg likte morgentimene. Vi skapte verdier, båtene tømte det sørlige Barentshavet for reker, vi brøt alle akkorder og tjente oss søkkrike som femtenåringer på delaktighet i dette overfisket, og hver seine kveld jeg stod i fabrikkvinduet etter å ha stengt ned saltemaskinene og fryseanlegget, kunne jeg se hvordan havnebassenget var farget rosa av alt rekeskallet som var skyllet ut under dagens produksjon. Trønderjentene hadde rett, Jesus var aldri der, og det var heller ikke Arbeidstilsynet eller LOs sommerpatrulje, men vi fikk utbetalt lønna i pergamentposer som vi måtte stå i kø på formannskontoret annenhver torsdag for å få:
– Ærlig opptjente penger, gutt, hold deg til det, sa formannen, rakte meg den tykke pergamentposen, bak meg stod de bugnende trønderjentene og ventet på tur med hår som luktet Timotei-sjampo, og bak der: de skumle finske jentene som rullet på r-ene og knikset med hoftene i køen.
Men dette. En sandhaug, og en dame passert middagshøyden i mørkblå polyester fra Ellos. Meningsløst. Klokken 14 var hun der igjen.
– Jeg ser at det går tregt her, sa hun, satte seg på kantsteinen, tente en sigarett og kikket på sandhaugen som ikke hadde minsket med mer enn et par hundre kilo.
– Ja, det er litt tungt. Har litt vondt i fingran, sa jeg, og jeg hørte selv hvor lite karslig det låt, hvor pipete og unnfallende det hørtes ut tross at jeg hadde antydning til en stemme nede i tonerekkene. Men den var forsvunnet. Jeg innså forresten at dette var den første flerstavelsessetningen jeg hadde gitt henne.
– Jaha. Vondt i fingran, gjentok hun og blåste røyk ut fra begge munnvikene:
– Så det er slik du har tenkt å bli arbeidskar? Vreng av deg hanskene, så får jeg se.
Det var virkelig vondt. Hun reiste seg, stod tett ved siden av meg, grep hendene mine og strøk over de oppskrubbede vannblemmene, det piplet sårvæske fra de største av dem. Hendene hennes var kontormyke, men det var en annen struktur over hennes høyre hånd, som om noe hadde skjedd, som noe hun hadde brent seg på, fingertuppene føltes eldre, men ikke gamle.
– Du får ta deg femminutt, jeg kommer tilbake, sa hun og etterlot seg en lukt langs fingrene mine. Fire måser herjet rundt en kråke som stavret seg ustøtt langs rennesteinene, måsene var tre ganger så store som kråken og brukte vingene som slagvåpen sidelengs, kråken skrek med blikket rettet forover, forsøkte å fly, men ble innhentet av de fire. Velrettede hugg med nebb fikk kråken til å gi fra seg lyder som kom fra et sted der siste krefter blir til. Det var meningsløst, vemmelig. Men slik var det den gangen, jeg må bare si det som det er. Det var jo det jeg så.
Etter et drøyt femminutt kom den eldre damen tilbake, hun hadde kjøpt en eske plaster på Narvesen:
– Strekk fram fingran, vi kan ikke ha det slik.
Så plastret hun de tre største vannblemmene med hver sin lapp:
– Slik. Nå kan arbeidskaren fortsette. Jeg følger med deg. Og jeg kommer igjen, sa hun, hun hentet fram en papirlapp fra boblejakkelommen, en penn, noterte noe på lappen, rakte meg den:
– Her er mitt nummer. Får du flere plager, så må du ringe, jeg er tross alt din saksbehandler, døgnet rundt, jeg vil ikke ha yrkesskader. Så stumpet hun røyken, snudde på hælen og var borte.
Den kvelden var jeg mindre sliten, og jeg beholdt plasterlappene på om natten.
Den neste dagen, onsdag, hadde nesten hele den gjenværende sandhaugen tørket opp. Regnet hadde ikke kommet tilbake, og det var bare en mørk flekk nederst. Jeg fikk fort rytmen tilbake, skuflet og kjørte, svettet under kjeledressen når solen brant ved mattid. Jeg spiste to skiver kneipp med brunost, satt på kantsteinen og kikket på hurtigruteturistene som hastet ut fra Husfliden med strikkejakker av et mønster som slett ikke hørte hjemme her, men noen av dem hadde kjøpt semskede reinskinn som de skulle bruke til hvem vet hva i California. Om min saksbehandler var en eldre dame, så var disse turistene skrukkegamle, sikkert i midten av førtiårene, de snakket høyt, jeg lurte på hvorfor de måtte snakke så høyt, det skar i ørene selv på flere meters hold, gågata var nesten tom for folk og lyden bar godt, men slik er det vel å komme fra en storby, til sist snakker man i samme volum som byens utestemme, og man kan ikke noe for det, og man kan ikke legge det fra seg, selv ikke i verdens endes gågate. Sandhaugen hadde minket betydelig. Hendene føltes sterkere, sandhaugen på den andre siden av hjørnet hadde vokst inn mot murveggen, og jeg undret meg over hva den skulle brukes til. Klokken 14 kom hun tilbake, slik de foregående dagene:
– Ja, nå har du fått taket på det, sa hun, og det var kanskje en eldre dames smil jeg fikk, noe i retning av det, i alle fall. Jeg grep smilet, fattet mot:
– Hva skal sandhaugen brukes til? Hvem eier den?
Hun blåste røyk ut munnvikene:
– Du spør vanskelig.
– Er det vanskelig?
– Ja, det er vanskelig. Men du gjør en god jobb.
– Takk.
– Det er ingenting å takke for. Du gjør alle en tjeneste med dette.
– Alle? Hvem alle?
– Alle. Du har fortsatt nummeret mitt?
– Ja.
– Du har ikke ringt.
– Nei. Det er bra med fingran.
– Det var ikke de jeg tenkte på.
– Nei.
– Jeg kommer igjen.
Da jeg kom hjem om ettermiddagen, lå det et uparfymert brev i postkassen fra henne øverst i Setesdalen. Hun bad meg glemme hennes forrige brev, hun hadde truffet en dugelig kar fra Valle, og ham skulle hun sannelig gifte seg med, dessuten skulle hun begynne som kontorlærling i et kraftselskap, hun skulle kjøpe seg en Datsun Cherry, det måtte jeg bare ha klart for meg, og farvel. Jeg tenkte ikke spesielt mye over det, men sovnet med kjeledressen dampende av svette hengende ved siden av meg på stolen.
Torsdag ved mattid hadde sandhaugen minket så mye at den var under halv. Jeg hadde kommet til et parti med steiner; de lå innkapslet i sanden midt i haugen og jeg måtte hente dem ut med hendene, lempe dem med håndmakt ned i trillebåra, og bare ved dette hadde haugen minket til omlag en kvart størrelse etter mat. På den andre enden av hjørnet steg den nye sanddungen opp langs husveggen, jeg måtte klatre halvveis opp på den for å tømme trillebåra, jeg var da, som nå, tilhenger av harmoni, likevekt og estetikk.
Da hun kom, klokken 14 som vanlig, hadde hun med seg en walkman.
– Du burde høre på denne, sa hun, spolte kassetten tilbake til start, hektet hodetelefonene på meg. Jeg gjenkjente Kevin Coyne, en melodi jeg har glemt nå, den het «Monkey Man», og hun slo hodet fra side til side, rytmene, hun sang, det overrasket meg, it’s always the same, she said no no no no no, no. Jeg svarte ikke stort til dette, visste ikke hvordan jeg skulle formulere det.
– Men du er kanskje mer på a-ha? spurte hun gjennom rytmene. Jeg svarte ikke stort, annet enn:
– Jeg må jobbe.
– Det er en dag igjen. Du har kommet langt.
– Ja.
Om kvelden satte jeg meg ned og skrev et kort brev til henne oppe i Setesdalen, det var ikke stort jeg fikk plass til å skrive; brevet ble skrevet på et ark fra en blokk kjøpt på Samvirkelaget, jeg takket for svaret.
Fredag rundt klokken ni hadde regnet satt inn igjen. Jeg skuffet sanden trassig over i trillebåra, kjørte rundt hushjørnet i rask skytteltrafikk fram og tilbake, dumpet sand, bar stein, tørket svette med de svarte skinnhanskene så jeg ble mørk rundt pannen, det drev grimete dråper av regnvann, svette og sand over ansiktet, jeg hadde kommet inn i en rytme, og jeg droppet maten, jeg fortsatte, jeg bar, skyflet, gjøv løs på den siste etappen, og rett før klokken 14 var det så lite sand tilbake at jeg kunne skrape fortauskanten med spaden, en befriende lyd av aluminium mot asfalt, og jeg gledet meg til å la henne få se det, hun skulle få se det med sine egne øyne at jeg var til å stole på, at jeg var blitt en ekte pokker til arbeidskar. Nøyaktig klokken 14 kjørte jeg spaden hardt og triumferende ned i den nye sandhaugen på den andre siden av hjørnet, som en arbeidsmanns flaggplanting av seier, proletariatets seier over en sandhaug.
Klokken 1430 hadde hun fortsatt ikke kommet. Jeg grep spaden, la den karslig over den ene skulderen, slik jeg hadde sett veiarbeiderne gjøre. Men hun kom ikke. Faktum er at hun aldri mer kom tilbake. Ved 15-tiden kom det derimot en lastebil og en hjullaster, lastebilen rygget inn mot kanten av fortauet, hjullasteren satte kjeften mot sandhaugen, kjørte med full kraft inn i sandmassene, løftet skuffen, tømte den over lastebilkarmen, lyden av sand og stein som dumpet ned i lasteplanet, hjullasteren tok ny fart, tok siste rest av sanddungen min i et eneste jafs i gapet, tømte den i lastebilen, så rygget de ut, satte fart ned langs gaten og var borte. Det hele tok ikke mer enn et drøyt minutt.
Mandag kveld satt jeg på flyet ned til rekruttleiren. I fanget hadde jeg et brev fra henne øverst i Setesdalen, det var parfymert, og hun skrev at hun gråt og at jeg skyldte henne en forklaring på det uforståelig korte brevet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare til dette, jeg visste ikke hvordan jeg skulle formulere det.
Den var knakende god, Jakob.
Det hadde vært artig å visst hvorfor hun ikke kom den siste dagen.
Hallo, nabo.
Takk.
Det vet jeg ikke. Hun var vel ferdig med meg.
Underfundig tekst. Godt skrive, kjekt å lese her inne med deg att 🙂
Marieklem med ynskje om at sola viser seg
Du har etterhvert blitt flink til å formulere det. 😉
Ja, jeg kjenner jo at det har skjedd noe på alle årene i mellom sandhaugen og nå.