Rot med rundkjøringene

– Ta første avkjøring i rundkjøring til rundkjøring.
– Hva behager? sier jeg, kjører inn i rundkjøringen og ser hastig på displayet. Jeg ser på displayet slik en amerikansk syttitallsskuespiller, eller for den saks skyld en norsk nittitallsskuespiller, ser på telefonen når karakteren har fått en sjokkbeskjed over telefon, dere har sikkert sett det: Karakteren retter på slipset, holder telefonen tettere, sier «oh my god» eller «du store min tid», støtter seg til bordkanten, «oh my god, seriously?» eller «hva faen mener’u?» hvorpå det deretter høres et svakt klikk, og det er da det skjer: karakteren ser på plastrøret. Som om det skulle hjelpe. Hva er det han håper skal komme ut av det?
– Ta første avkjøring i rundkjøring til rundkjøring, gjentar gps-en.
– Javel, svarer jeg, halvhøyt.
– Ta deretter første avkjøring til rundkjøring i rundkjøring.
– Javel, svarer jeg, noe høyere, – ja, det er jo du som er kartleser.
Jeg skulle ønske at hun svarte tilbake:
– Ja, for atte tenk.
Da kunne jeg sagt:
– Det finnes ingen rundkjøring i en rundkjøring.
– Hva vet du om det?
– Frekke frøken Garmin. Vi er på E18 på vei mot Karlstad nå, ikke sant?
– Har jeg jo sagt for lenge siden.
– Åja. Ja, da sang jeg.
– Hørte ikke det, jeg. Hva sang du?
– Jeg sang «Vänta inte med att älska tills du blir gammal, för i så fall så kan det hända sig att du dör, förrän du älskat en enda gång.»
– For en teit tekst.
– Er det vel ikke. Hvorfor er den teit?
– Den er bare… platt. Naiv. Noe alle kan si.
– Virkelig? Hvorfor det?
– Fordi det aldri blir sånn. Man bare dør.
– Du, nå er du vanskelig. Hvor ble det av livsgleden, frøken Garmin?
Hun sukker, anstrengt, forhåndsprogrammert, jeg har hørt det før.
– Ja, vil du høre?
– Selvsagt, svarer jeg og retter på venstre speil. Vi fyker forbi en politipatrulje som har stanset for et ihjelkjørt pinnsvin, eller har de lagt ut spikermatte for en forbryter som ventes inn i motgående kjørefelt, betjeningen i en bank har kanskje ringt og sagt «oh my god» eller «du store min tid» og lagt på, jeg vet ikke. Patruljen er i alle fall meget oppskjørtet, den eldste av dem ser med sjokk på telefonen som om det skulle komme noe mer ut av den, ser jeg i bakspeilet. Betjentene retter på beltene, og jeg vet ikke om de ringer Rikskrim eller Viltnemda.
– Jo, altså… Nei, det blir bare dumt.
– Men fortell.
– Jo, jeg hadde en affære med en fyr. Magellan, 1992-modell.
– Ah. En av de eldre.
– Ja. Han var ikke spesielt nøyaktig av seg, mer omtrentlig.
– Haha. Ja, jeg kjenner jo deg.
– Frekking.
– Sorry. Fortsett.
Vi kjører inn i et område med dårlig dekning. Hun forsvinner et øyeblikk, jeg får ikke helt tak på hva hun sier, hvor hun vil, men jeg forstår at det var noe med at han ikke ble oppdatert. Han, som skulle vært klar på veivalg og forutse alle farer, ble mer opptatt av severdigheter. Han var fullstappet av storslåtte steder, spektakulære utsikter. Det var alt han noensinne gav: Solskinnsrutene. Det var hun som måtte ta de vanskelige veivalgene. Han hadde bare points of interests, hun hadde omkjøringsrutene; det ble et eget fag for henne: Å få ta stadig flere signaler. Og det var der hun la seg til denne monotone stemmen.

Så er hun tilbake, klarere, og vi er tilbake der vi var. Hun sier til meg, bebreidende:
– Så si aldri mer til meg at det ikke finnes rundkjøringer i rundkjøringen.
– Nei. Ok. Unnskyld.
– Derfor: Ta første avkjøring i rundkjøring til rundkjøring.
– Greit. Kan jeg synge litt?
– Ja.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *