Tonight we are young

De to kusinene mine: De ser på meg, på hverandre, på meg, og jeg på dem. Den ene fra sin kant, jeg fra min, den andre fra sin. Så mange år siden den sommeren for 35 år siden, for så lenge siden er det fra den gangen i 1977 da sommeren alltid var brennende het, den gangen slik den er i vår bevissthet nå. Noe av det er fryktelig og uforanderlig forandret, hver på vår kant, men noe av det er fortsatt helt rent og uforandret, som den sommeren for en glemt tid siden, den sommeren som aldri kommer mer igjen, men som lar seg gjenskape med enkle dansetrinn, og så enkelt kan historien gjenskapes 35 år etterpå: Vi snakker om hvordan livet ble, etter vennskap som har kommet og gått, ekteskap og barn og måter å snakke på, brutte forhåpninger og innfridde forventninger og lykke og ulykke og alt det vi kommer fra, ler så det er vondt i magen, og jeg ser på dem og vet at jeg er så inderlig glad i dem, og i bånd. Jeg har ikke møtt K på trettifem år, K har ikke møtt M på tjue år, og sånn har dagene gått.

Vi har bevilget oss det; vi er unge igjen, slik vi var den sommeren i 1977, den sommeren dere vet som aldri mer kom tilbake, den med høye hesjestaurer og knapt hørbar klukking fra en uttørket bekk, men ordene var ikke bearbeidet i tilstrekkelig uttøyet grad slik at de strakk til. Slik var det å være barn. Og jeg? Jeg. Jeg vet ikke. De danser og ser på meg: Er han den samme? Kanskje mye av meg. Mye av meg: Kanskje er jeg strengt tatt det, som den gangen. Mennesker hører sammen, hver fra sitt og til sammen også etter så mange, mange år. Så dette blir min 22. juli-tekst, om regnskyll som klarner opp luften og år som går: At mennesker hører sammen. Alltid.

Det kom et regnskyll fredag. Det skulle man visst for 35 år siden, at det alltid kommer et nytt regnskyll som fyller på fra kildene. Og sannelig stod vi ikke i regnet på Rådhusplassen i kveld, og visste at formuleringer om samhold, vennlighet, hjelpsomhet og å holde blikket ikke bare er ord.

4 tanker om “Tonight we are young

Legg igjen en kommentar