Å komme fra et sted

Og så kom da årets bringebær, de norske. Det var jo bare et tidsspørsmål, selv om regnværet har gjort det noe mer spennende enn planlagt. Bærene kommer fra Søndre Bjerkerud ved Krøderfjorden i Buskerud, og på telefon fra de saftige markene forteller Inger Merete Bjerkerud at bærene dyrket på friland har greid seg bra, likevel:
– Vi hadde jo selvsagt ønsket oss mer sol, men bringebær henger ikke ned mot bakken, slik som jordbæra gjør, derfor klarer de seg bedre, sier hun.

Kurven blir båret forsiktig hjem på toppen av handleposen, og det er svært fristende å ta munnen for full allerede på hjemvei, skal jeg vente? Ja, jeg venter, fyller heller en kopp med smaksbombene fra Krøderen, og resten av kurvens innhold skal i et sakte, sakte oppkok med ikke mer enn én eneste spiseskje sukker. Ikke mer. Aldri mer enn det, ellers blir smaken fra åkrene ved Krøderfjorden bare kliss, det skal være mulig å kjenne syrligheten. Lukten fra åkrene er innkapslet i bærene, og det er ikke før du tar et av dem mellom fingrene, trykker bæret sammen mellom tre fingertupper og deretter fører det mot munn og nese at lukten driver deg til vanvidd mot ønsket om mer, mer. Pust rolig. Det kommer mer.

Akkurat som bringebærene har vi trukket inn til byen. På Tøyensenteret er det stemmer fra en hel verden, lukter fra alle kontinenter, noen fra indiske landsbyer der de kjenner et helt annet regnvær enn dette, andre fra overdådig møblerte hjem i vestlandsbygder der det skar seg en gang på åttitallet og odelsjenta dro, han slitne karen fra Øverbygd, hun med utvannet aksent fra Göteborg, meg, bringebærene, og mangfoldige andre.

I en kronikk i Nationen i går rir urbanist og forfatter Erling Fossen igjen, han forteller at det er hit vi skal. Jeg har hørt ham før, og han er en viktig, insisterende og irriterende stemme som motvekt mot handlingsplaner fra drodlemøter med høye mål for landsbygda: «Helt avgjørende for å lykkes er at alle de mange småkommunene må akseptere at regionsenteret må være motoren for å skape vekst. Men dette er en bitter pille å svelge for mange kommunepolitikere », skriver Fossen, og han fortsetter: «Framfor at hver kommune skal insistere på fjongt kulturhus og sin egen næringspark, må i utgangspunktet alle eggene legges i det samme rede. Samtidig må regionsentraene samtidig akseptere at for å skape regional vekst må de også ta hensyn til omlandet sitt. » Det er dette siste som utgjør en nyanse og en brobygging: Fossen peker presist på at en by ikke kan være seg selv nok: En by er ikke bare seg selv og sin egen navle, den er alles stemme, og det forplikter.

For mange, også meg selv, har de siste årenes endring av storbyene kommet som en overraskelse: Var det slik det skulle bli? Ja, det var slik det måtte bli. Vi bad for eksempel om at den kalde krigen skulle komme til en ende og at folk måtte få bevege seg fritt, og slik ble det, nå har vi fått det slik vi bad om, og dermed er det kulturer her som få har sett før. Og det er ikke bare romfolket: For noen år siden snakket jeg med en tidligere grensesoldat oppe ved russergrensa, på slutten av åttitallet gikk han fram og tilbake på russisk side av Pasvikdalen, oppdraget var krystallklart formulert fra Kreml: Pass på at ingen kommer inn, og for all del at ingen kommer seg ut. Selv gikk jeg patruljer på samme tid langs finskegrensa i øst for å passe på at Natos yttergrenser forble rene og uinvaderte, for heller ikke finlenderne var til å stole på, ble det oss fortalt. Vi snakket om det, han og jeg: Vanviddet ved det hele. Hvor han er nå vet jeg ikke, for alt jeg vet kan han være en av dem jeg står i kø for å kjøpe bringebær sammen med. Jeg kan endel om den russiske landsbygda, og ett vet jeg: Det er fortsatt bitende kaldt i mer enn én forstand å stå med drømmer på høydedragene over Zapoljarnij og se over mot de slake høydedragene mot norsk side i januar.

Vi har blitt mange nå. Trengselen er påtakelig, i gatene har vi måttet finne oss i mer kroppskontakt; det er umulig å unngå å komme i fysisk kontakt med hverandre gjennom Storgata en hvilken som helst ettermiddag. Det var ikke slik i 1985, det var slett ikke slik. Det gjør at det stilles krav, i utvidet betydning, til alle her: Vi må akseptere at vi ikke har så mye albuerom som der vi kom fra, mange av oss har fått intimitetsgrensene flyttet adskillige desimetre, du kan jo selv forsøke å stå ved bussholdeplassen på Fridhemsplan i Stockholm klokken 1630, møte en gammel venn og insistere på å holde maskulin avstand. Du lærer deg samarbeid, hjelpsomhet i trengselen, overbærenhet, og du må lytte. Vi kommer alle fra et sted, og vi må lære oss å lytte på nytt. Det må også de som har bodd her alltid: De må lytte til oss som kommer med annerledestanker, og de må finne seg i at det tenkes smarte tanker og løsninger både i Zapoljarnij og i Søndre Bjerkerud ved Krøderfjorden. Det er kanskje på tide med litt mat igjen?

Dette, kjære godtfolk, er blåskjell fra Nord-Trøndelag. De lukter svakt av kaldt sjøvann, en annen syrlig lukt enn bringebærene, assosiasjoner, Kathrine Holden fra produksjonsselskapet med det fantastiske navnet Snadder og Snaskum ber meg se bak på produksjonsseddelen, vi finner et nummer som hun slår opp på maskinen:
– Blåskjellene du har kjøpt kommer fra Huken utenfor Namsos, sier hun på munter telefonlinje fra Rissa. Vi snakker om alger og om produksjon:
– Det er ikke alle alger som er uønsket, noen av dem kommer drivende med været og gir skjellene de aller beste oppvekstforhold.
Ja. Drivende med været. Det er nettopp det, tenker jeg.
Og når jeg søker opp informasjon om Huken, så finner jeg overskrifter om at Huken-vennene gir seg ikke, det er et pukkverk der som skal legges ned, men at de også har de mest uanstendig deilig luktende blåskjell, jeg kan knapt skrive det fullt ut, er en godt skjult hemmelighet.
Og disse skjellene skal bare skylles lett, dampes på sedvanlig sommerlig vis, og kanskje, men bare kanskje, legges i en luftig fiskegryte.

Tilbake ved Erling Fossens kronikk av i går, han siger og skriver: «Yngre folk flytter ikke til Valdres fordi rakefisken kommer derfra. Eller til Kongsvinger fordi det er stor sjanse for å oppleve fersk elgbæsj på elgsafari.» Hvordan blir Fossens tanker tatt i mot utenfor ringgrensene? Nå for tiden er det sjelden at avisenes kommentarfelter bringer nye tanker, ettertanker og framovertanker, jeg unngår dem i størst mulig grad, for menneskeforakt og skittkasting går inn på meg. Jeg leste derfor Erling Fossens kronikk og spurte meg selv om jeg virkelig ville lese kommentarene, for jeg tenkte at «nå kommer det». Men slik ble det ikke. En av kommentatorene skriver forsonende slik: «Som bonde i distriktsnorge burde jeg vel gå til frontalangrep på Erling Fossen her. Men det må være lov å heve blikket opp fra gårdstunet og se utover i samfunnet. Jeg liker det ikke, hadde aldri trodd jeg skulle være enig med han. Men han har nok dessverre rett. »

Med både bringebær og blåskjell av høyeste kvalitet som kommer et sted fra kan jeg fredelig gå mot kveld, mett. I morgen skal jeg til Kringkastingen, for å snakke på Reiseradioen om mitt lidenskapelige forhold til regnvær. Det kommer et sted fra, regnværet også. Det ble i alle fall ikke skapt i by’n, dette forfriskende regnværet, men langt, langt borte.

9 tanker om “Å komme fra et sted

      • Ja, det er jo også enda lettere. Dessuten kan du jo unngå sukkeret helt, om du vil. Jeg elsker det bæret og blander av og til med banan – på brødskiven:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *