Enhver profesjonell historieforteller med alle sanser i behold har et bekjentskap som står over skuldrene linjelangs: Klisjeen. Alle vet hva ryktene til klisjeen er: Det er den svimete, vimsete, klengete vennen som lukter på blomster, akkurat som oksen Ferdinand, han som føler føleri følera, og som realistene i et selskap himler med øynene over å se, og de hvisker:
– Å nei. Ikke ham igjen. Nå som vi hadde det så realistisk.
– Arg. Vet han ikke at blomster visner? Da skjønner han sikkert verdien av plast.
– Overse ham. Da går han nok.
Eller henne som elsker så høyt og dypt og så inderlig, og vil fortelle om det, men de desillusjonerte hvisker:
– Stønn. Nå som vi hadde det så ironisk, og så kom hun.
– Ja. Vet hun ikke at det kommer en førtiårskrise? Da finner hun seg sikkert en ny.
– Ja. La oss fortsette å snakke i hermetegn, så går hun sikkert.

Som historieforteller, og mann med sanser i behold, så er klisjeene mine venner. Jeg tar dem gjerne med i selskaper, og jeg fører samtaler med dem. Det gjør meg ikke til en noe bedre historieforteller, men de beriker livet mitt, de utfordrer mitt praktiske syn på livet, og jeg tar dem gjerne inn i journalistikken og i manuskripter. Klisjeene er påståelige vesener, de snakker gjerne høyt og fort og masse, men de tåler motstand, og mange av dem kan lytte og ta inn over seg at ikke alle er like lykkelige som dem selv. Det samme kan man ikke si om ironikerne, som fort gjør meg nervøs og usikker på hvor de vil: Er ingenting egentlig alvorlig? Finnes det ingen forhåpninger, bare et dystert status quo? Ironikerne snakker med visualiserte anførsler i annenhver setning:
– Du kan «si» at jeg «elsket» henne. Lissom.
– Si? Lissom? spør jeg.
– Ja. Lissom. Eller. Si og, hehe, «si». Lissom og lissom. «Lissom».
– Nå følger jeg deg ikke, kan jeg si, og flakke med blikket.
– Å ja. Haha. «Haha». Å ja. Følger. Du mener følger som i «følger»? Ja, nå tok jeg den. «Tok» den. Haha.
Som historieforteller må også disse kynikerne være mine venner. Men jeg går gjerne tilbake i kroken til klisjeene, som klisjémessig har krøpet opp i sofaen, krøllet beina sammen under et ullpledd, drikker grønn te og forteller at det finnes håp og drømmer og storslåtte historier. De er mine venner, de også. Kan det hende jeg elsker dem?

Sagaen om den voldsomme kjærligheten har gått som lange, røde tråder gjennom litteratur og drømmer, og i A-magasinet i dag får vi historien om klisjeen over alle: Om dem som elsket så høyt og dypt, og som ikke kunne leve uten hverandre. Historien om ekteparet Solveig og Fredrik som døde med seks dagers mellomrom, og om Inger som dro i september i fjor og Leif som fulgte etter henne i november, da han gikk sin siste lange tur, som det står i dødsannonsen. Journalist Ola Henmo har behandlet historien så varsomt, så varsomt, og redaktør Kjersti Løken Stavrum sier selv på lederplass: «Kall det gjerne en historie fra en annen tid, fordi vi nå stadig bryter opp og skaper nye startstreker, og vi blir robuste alene eller kanskje ikke, men uansett brynet av vissheten om at det å leve for seg selv også er et liv.» Det er en klisjé fra virkelighetens Oslo, og klisjeen er sann. Det er dristig, og livsbejaende, av hardbarkede journalister å ta slike historier ut i all sin nådeløse sårbarhet, fordi innerst inne, helt innerst inne, er det nettopp det selv hardhausene som blogger seg ut av samfunnet i sin forskrudde misantropi og antifeminisme, ref siste dagers strafferettsdebatt, vil ha: drømmen om svanen som gråter og forblir trofast. Kall meg en krakk, men jeg velger å tro på det. Hvis ikke de tror på dét, da er det ute med dem.

Jeg har hørt historier om slikt før: Om henne et sted nordpå som i en alder av to sammenvevde, levde liv fulgte rett bak en kiste under klokkeklangen, stirret foran seg, fulgte mannen i graven, serverte kaffe til barn og brus til sorgkledte barnebarn, hørte barna fremføre minneord, ryddet bordene for kaffekopper og kakerester, for deretter å legge seg nedpå den samme vårkvelden og forsvinne inn i tiden. Kan man virkelig skrive om slikt? Kan man som historieforteller si at ja, slik var det? Og må man absolutt støtte seg til amerikanske forskere som sier at ja, slikt kan faktisk skje, det er klinisk mulig å dø av sorg? Det må være mulig å kjenne det i seg selv, uten støtte av amerikanske forskere. Jeg tror det er mulig å føle slikt i seg. Det er vår storslåtte, inderlige drøm om evighetens troskap, døden skal man aldri dyrke, men sorgen kan man absolutt få lov til å ta på alvor. At noen så dør av sorgen, får man ta som et tegn på livet.

Og i øyenkroken kan jeg se at selv ironikerne i selskapet blir usikre, det går er en trekning over skråsikre miner, knapt synbar, men mulig å registrere for dem som har sansene i behold:
– Er det muuulig?
– Haha. Sikkert bare en tilfeldighet.
Det er da jeg får lyst til å stikke hodet inn i samtalen, trekke opp fire fingre til hermetegn og si på ironikernes eget stammespråk:
– Jasså. «Tilfeldig»? Neppe.