Hva barnet skal hete

Å skrive en karakter med navns nevnelse er en av de prosessene ved å skrive som skaper de mest spektakulære indre diskusjoner. Er det en Olga eller er det en Kristin? Det har hendt at jeg har vært så i tvil at jeg har latt karakterene bytte kjønn.

La meg ta min kjære Kolbein Cooper som eksempel. Kolbein Cooper heter egentlig Kolbein Johansen, men i en alder av ni år har han selv tatt etternavnet Cooper der han vandrer rundt på seinsommeren 1977. Kolbein har sett mange westernfilmer, han har en far som ikke er helt på plass i seg selv, av flere årsaker – jeg har ikke funnet alle disse årsakene, de kommer etterhvert. Kolbeins far har ikke noe navn, og dersom det ikke skjer noe snart, dersom han ikke fremtrer mer tydelig, vil han alltid være «faren til Kolbein». Det er opp til både ham selv og meg. Men hans sønn: jeg falt øyeblikkelig for Kolbein. Det er noe sårt og samtidig pågående, med en Kolbein. Et sted, samtidig med Kolbein, et annet sted i landet, går den et år yngre Ragna Rognerud. Jeg vet at de skal møtes, men jeg vet slett ikke hvordan. Jeg har absolutt vært inne på tanken på å la Kolbein og Ragna bytte plass, skifte oppvekst og skjebner, men så var det noe ved det som har holdt meg fast i den opprinnelige tanken: Kolbein Cooper, aka Johansen, kan ikke bli noen annen. Og hva bedre er: Ragna Rognerud og Kolbein Cooper er ikke bare en allitterasjon innenfor hvert sitt navn, for det var slik de ble til, men de er også en speiling av hverandre. De har noe felles. Og jeg har lyst til at de skal elske hverandre.

Det finnes en rekke faststivnede myter om navn. Det er for eksempel ikke slik at «alle» nordnorske barn på 1930-tallet ble døpt Lydevart og Edvarda og Haggebart og Josefara. På trettitallet var de omtrent som oss, de ble døpt Inger og Nina og Stein og Maria. Og i aldersboligene i Setesdalen, på Jæren og på Majorstuen finnes det like mange Hanne og Jonas som det finnes Emma og Jonathan i de selvsamme omkretsers barnehager. SSB har statistikker over slikt, og de er ikke alltid like rettvisende: Rett nok finnes det trender og bølger, men statistikerne greier ikke å fange opp alle nyanser ved hvordan og hvorfor man gir barn navn slik vi gjør. Og rett nok er det en overvekt i den nordligste landsdelen av menn som heter Kevin og Roger sett i forhold til komparativt areal i andre landsdeler, og på den bløte kyststripen en like stor overvekt av kvinner som heter Hilde og Hanne, uten at jeg besitter statistikk over det, det er mer en følelse. Handler dette muligvis om dialekter? At det noe klinger bedre i eget tungemål?

Du må selvsagt tenke deg grundig om før du gir karakterene dine navn. Og hvor de skal bo: Det kan være himmelropende forskjell på å vokse opp som Lemme-Niilas på Bekkestua enn det er i Rafsbotn. Det kan være mer subtilt enn det: Å bli værende og eldes som Sakarias på Jæren kan i lengden være bedre enn som Zack i åsene under Fløyfjellet, forskjellen kan være flere hundre tusen i lån, en rekke ekteskap og innfridde forhåpninger. Dette henger på forfatteren. Så hvis de nå sier deg at å skrive er bare tøys og ingen virkelig jobb: vis dem dette.

Noen av mine favoritter, fiktivnavn fra litteratur, film og musikk: Ask Burlefot. Borr i Bekmørtna. Nora Helmer. Cecilia Lind. Peter Pan. The Log Lady. Singoalla. Mack. Mrs Robinson. Dronningen av Saba. Kejsaren av Portugallien. Pelle Parafin. Svarta Bjørn. Frøken Bibelstripp. Tanta til Beate. Mr Lipnick.

7 tanker om “Hva barnet skal hete

  1. Herlig betraktning! Ja navn er viktig.

    Den gangen jeg jobbet som lærer i selvsamme Rafsbotn som du nevner, het guttene noe med Kai- . Kai-Roger. Kai-Ronny. Kai-Rune. Osv. Gøy med navn ja!

    • Kjenner det igjen, ja. Som Linn. Linn-Undis, Linn-Kristin, Linn-Eva, Linn-Bente osv. Mye av dette går i bølger, og ingen navn er feil. Det var selvsagt mer uvanlig på 40-tallet å hete Emil enn det ble på 70-tallet. På 50-tallet var vel Vidkun usedvanlig lite populært, mens Gro, Linda og Trygve kan si noe om syttitallet. Lydevart er en myte. Ingen kalte barna sine det, dette er en selvpåført nordnorsk myte.

  2. Navn er det mest spennende som finnes. Det er det morsomste i skriveprosessen. Noen ganger passer navnet til personligheten. Andre ganger ikke. Jeg kunne aldri funnet opp en upopulær nerdete lesehest ved navn Celine, eller Mathea. Heller ikke en dollete rosajente ved navn Ranveig eller Marit. Det har sikkert noe med hva slags erfaringer man har med folk som heter det, men jeg synes det er spennende uansett. Bestemmer navnet karakteren, eller bestemmer karakteren navnet?

    • Hei, Ingrid.
      Til dette siste, så er det litt så som så. For meg bestemmer navnet nesten alltid karakteren. Derfor er det om å gjøre å få navnet på plass så fort som mulig. Jeg kan godt endre navnet underveis, men det er ikke så farlig, så lenge følelsen av navnet er den samme. Du nevner Ranveig og Marit. Ville det vært de samme karakterene om de het Rannveig og Máret? Hva tror du?

      • Da ville de nok ikke vært de samme, nei. Men jeg har et inntrykk av at det ofte er sånn utenfor skriverier også; at navnet former karakteren. Ikke alltid, men ofte. Det har for eksempel bare hendt én gang, som jeg kan huske, at en persons navn fullstendig kræsjet med personligheten. (Nå har jeg også synestesi, da, som påvirker litt hvordan jeg ser både navn, karakterer og personligheter.) Men skrivemåten har nok veldig mye å si!

        • Jeg er enig med deg i at navnet kan forme karakteren, også blant oss virkelige mennesker. Jeg kan ikke tenke på hvordan folk skulle forholdt seg til meg dersom jeg i morgen gikk til myndighetene og bad om å få hete Frank Pedersen. Jeg er ikke en Frank Pedersen.

          Forøvrig skal jeg bare skynde meg å legge til, for lesere som ikke vet hva synestesi er, at dette betyr sanseblanding. Synestesi er ingen sykdom, men en stor berikelse for de av oss som opplever det. En synestetiker kan for eksempel smake ord, se lyder eller høre farger. Fenomenet er tidvis kjent innen kunstverdenen, og har vært beskrevet innen psykoanalysen. Franz Schubert beskrev musikk i bilder, og Maria Mena har sagt at hun ser musikk i farger.

          • Det er jo også dette med å gi barnet navn lenge før det er født. Med dagens hyppige ultralyd osv vet man jo ofte kjønnet lenge før barnet er født, og det blir mer og mer vanlig å gi det ufødte barnet navn.

            For meg har det vært viktig å SE og møte barnet før navnet gis, ikke bare pga uvisshet om kjønn, men fordi det jo slett ikke er sikkert at det er en Christina inni der, men en Marta. DA ville det jo være grunn for barnet å skifte navn som voksen, fordi det slett ikke stemmer med det navnet man fikk som baby.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar