Gjenforening

Da Elvis Presley døde for 35 år siden, dødsdagen hans var i går, var datteren hans, Lisa Marie og jeg, med et halvt års mellomrom like gamle. Dødsbudskapet nådde Europa utpå formiddagen den 16. august 1977, og like ut i gaten langt nord i Norge der jeg lekte etter et regnvær. Det var ikke et lenge varslet dødsfall. Og det var ikke et dødsbudskap som verden var forberedt på. Den første som bragte budskapet ut i Europa var radiovert Tony Prince på Radio Lux, han skulle på ettermiddagsvakt og fikk dødsmeldingen fra Memphis i hendene rett før han skulle på lufta. Verden eksploderte i sorg, jeg husker bruddstykker av det. Hvordan det må ha vært for ei ni år gammel jente kan man bare forsøke å forstå.

Selv fikk jeg et dødsbudskap denne uken, om bortgangen til en gammel hedersdame jeg var så heldig i mitt liv å ha som svigermor en lang tid. Hun levde et stillferdig liv med blomstene sine langt, langt nord. I den hagen: Hun greide til og med å dyrke fram jordbær i en hageflekk som var like nedsnødd, mørk og forblåst i mørketidens desember som den var velholdt, lys og vindstille i midnattssolnetter i juli. Hun er blant dem som stille går inn i tiden med sin raushet, og jeg vet ikke, men kanskje ville hun sagt ikke noe bryderi for min skyld. Det var det hun pleide å si, når vi satte over kaffen, nei nei, ikke noe bryderi, og vi kunne si jammen det tar jo bare ti minutter, og hun sa jaja, hvis det ikke er til bry. Jeg kommer til å savne, og har savnet, mye ved denne kvinnen som ikke ville være til bry. Lestene hun strikket, til meg også etter bruddet, og dette var lester av det skikkelige slaget som skulle holde en vinterdag. Den tørrvittige humoren hennes som kunne leses godt over linjene langt nedi kaffen som selvsagt slett aldri var til bry. Omsorgen for ungene og stoltheten over barnebarn. Tålmodigheten rundt livet og den forståelige irritasjonen over detaljer ved det selvsamme. Slik lærte jeg henne å kjenne, og jeg er for alltid takknemlig. Om livet er en rekke av tilfeldigheter, så er denne blant de mest verdifulle tilfeldigheter jeg vil skrive om.

I går natt stod Priscilla Presley og datteren Lisa Marie sammen i sorgen og minnet, trettifem år etter Elvis Presleys død. Lisa Marie sa til de fremmøtte at hun ikke har greid å møte opp på Graceland før på denne dagen, det har vært for følelsesladd. I går natt sa hun at tiden var inne. I 2010 sang hun sin fars «In the ghetto», i samsang med faren sin, på lydsporet ved siden av ham. Mennesker hører sammen.

6 tanker om “Gjenforening

  1. Jakob, jeg var også så heldig å få bli kjent med hedersdamen, i mange år, som jeg også er veldig takknemlig for. Jeg kommer alltid til å savne henne. Mine tanker går til de som er igjen….

  2. Har sånn cirka 25 par ullester fra svigermor i Vadsø, som jeg (nesten) aldri bruker. Kanskje en dag blir jeg mer «frøssen på føt’n» enn jeg er nå. Da lever kanskje ikke hun. Men, lestene har jeg…

    PS. Husker at det var formiddag, en gang mellom 10 og 13, at vi fikk høre på radioen at Elvis var død. Fader’n hadde åpent på butikken tre timer hver dag. Det var der, foran glassdisken at jeg hørte nyheten første gang.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *