Notat om kunstnerisk frihet, pakker og drømmer over hav

Den siste uken har hele Skandinavia (æ lyg ikkje) vært opptatt av den mystiske pakken i Gudbrandsdalen, den som ikke skulle åpnes før etter hundre år, og i kveld ble den åpnet.

Og for et leven. De ledende pakke-menneskene i Otta sa at pakken skulle åpnes klokken 18, og verden fikk en dramaturgi som var klekket ut med kløkt og god strategi, og et sylskarpt fokus på historiefortelling. Hastag-feeden #pakken gikk bananas på Twitter med «Åpne den nååå!!» og rasende «Kom igjen da, åpne den!» mens halve Norge satt klistret til nett-tv, og vi ble alle som barn på julaften igjen, dere husker den gangen da Sølvguttene skulle synge først, og så skulle vi høre de voksne snakke ferdig, og så skulle de og så skulle de og så skulle de. Feeden gikk etterhvert fra raseri til pipende «Pleeeease, åpne den, da… vær så snill, åpne den…» Vi fikk en god halvtime med folkemusikk fra Gudbrandsdalen før de åpnet den. Den mystiske pakken fra den vakre dalen inneholdt – ta daaa – brev, kvitteringer, en vimpel fra Kongen og uspesifiserte regninger. Nå er det opp til forskerne å tyde innholdet. Men klart at folk var skuffet! Det var litt som å ønske seg hard pakke, og å få strømper. Men med årene setter man desto mer pris på strømper. Og det man så som spennende i 1912 er kanskje ikke det vi hundre år etterpå ville legge vekt på? Jeg mener: en kvittering.

Jeg tror at pakken var akkurat det vi trengte på en vond og vanskelig dag. Noe å le av. Å løse opp i. Uken har vært fylt av innestengt aggresjon om det meste, og denne ukens fredag hadde flere utblåsninger: Dommen. Premieren på «Kon-Tiki». Og pakken. Så kunne vi selv velge. De siste årenes mest omtalte norske filmpremiere var i dag. Ikke har jeg sett filmen, men vi har hatt nok å gjøre denne uken på nyhetsplass med å formidle aggresjonen rundt fremstillingen av Herman Watzinger. Kort fortalt, for de uinnvidde: Den nye Kon-Tiki-filmen, som har premiere i dag, har møtt tøff kritikk for å ha omgjort personen Herman Watzinger fra å være en av ekspedisjonens tøffeste, til å bli en vattnisse. Han har, sier de som har sett filmen, blitt disset ned i sjøstøvlene. Så sier de i alle fall, de som har kritisert filmskaperne. Filmskaperne selv sier at noen ganger må man jazze opp ting for å gjøre en virkelig historie mer spennende. Noe man godt kan forstå filmskapere på, det finnes virkeligheter som er i overkant kjedelige. Akkurat som en pakke i Gudbrandsdalen: Man må jazze det litt opp.

Derfor løser jeg herved opp denne fredagen med min egen premiere: Jeg har i anledning dagen klippet om den opprinnelige filmen om Kon-Tiki, tatt filmen ned fra nesten halvannen time til seks minutter og trettién sekunder, samt jazzet den opp til å bli noe mer Hollywood-aktig. Ikke minst: fremhevet en karakter som har fått ufortjent lite oppmerksomhet. God fredag.

2 tanker om “Notat om kunstnerisk frihet, pakker og drømmer over hav

  1. Jeg synes vi alle skulle gjort dette. Pakk ned noe du ikke trenger lengre. Gjerne noe hardt. Et ødelagt strykejern eller en sliten VHS-spiller. Og så får du Posten til å ta vare på det i hundre år. Alt søppel kan bli interessant, bare man venter lenge nok med å kikke på det…

Legg igjen en kommentar til Dnort Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *