Oslo, nåtid.
Jeg vet ikke. Er det bare denne tiden på året, fordi det er en høst, eller er det noe annet? Det er vel en blanding. Men jeg ser opp: Jasså. God kveld, nattemåne. Du er der, ja. Fint for deg, og fint for meg. Jeg står her nede, og i natt er jeg meget takknemlig for å se deg igjen. Du er fortsatt halvfull, men jeg er kjørbar, så jeg kan gi deg skyss hjem om det blir sent og Karlsvogna har kjørt siste runde for natten.

Du skinner og er på samme sted. Jeg på min side føler meg ikke helt på plass i natt, ikke helt meg selv, ikke helt som andre, heller, ikke helt som jeg skal være, og forsåvidt ikke som jeg var.

Derfor: I natt vil jeg være en annen. Jeg vil være en galant antrukket privatsjåfør som stiger ut, åpner døren for deg, du måne på synkende fase og stigende rus, når du har fått nok og vil ut av bane for natten:
– God aften, kjør meg hjem! skulle du sagt og børstet av deg nattlig snø fra ryggen over Stillhetens Hav.
– God aften, milde måne! Samme adresse som sist? skulle jeg spurt.
– Jepp, jepp, under horisonten! skulle du svart.
– Du er litt full i kveld? skulle jeg spurt, gitt gass over lyskrysset midt i Melkeveien og smilt mot bakspeilet.
– Ja, det er det månedlige, skulle du svart mens du sukket:
– Vet du om noen som planlegger å besøke meg?
– Nei, dessverre, nå er det Mars som gjelder, skulle jeg svart.
– Det begynner å bli lenge siden sist, skulle du fortsatt bedrøvet.
– Ja, når var egentlig det igjen, du? skulle jeg spurt og stanset med vikeplikt for Halleys komet.
– Det var… la meg nå se… Harrison Schmitt i 1972, skulle du sagt og spyttet en månestein ut av vinduet.
– Apollo 17, med kaptein Eugene Cernan? skulle jeg spurt.
– Jepp, jepp. Artigste besøket jeg har hatt. Siste natt med gjengen, du skulle vært der, ja, hva kan jeg si: De drakk som svin og sang sjømannssanger, så fyrte de opp rakettmotoren utpå morgenkvisten så det feis over slettene, gav gass og ble borte. Flaks at det ikke var kontroll den dagen, boten hadde blitt astronomisk. Mars, sier du? Hva fanken skal de på Mars å gjøre? Den gamle banditten, skulle du snøftet.
– Du kan så si, skulle jeg svart, og så kunne vi sittet stille en lang stund mens Solens morgenstråler varmet Venus-bergene så innsmigrende at selv Jupiter måtte snu seg vekk.
– Vil du høre noe sladder? skulle du flirt etter en stund.
– Shoot, skulle jeg svart karslig.
– Jeg så stjerner i natt. Jomfruen, blant andre. Dægger’n dundre, hun har tatt av seg noen kilo, du. De sier at hun er påpasselig med Vekten, og at de ofte ikler seg Orions belte.
– Den skjønte jeg, skulle jeg humret, – du måne, du måne!

Et skydekke trekker hastig over deg, en gråt trekker hastig gjennom meg, jeg pusser nesen mens seks stjerneskudd suser samstemt:
– Se deg for, mann!
Og jeg letter på sjåførlua, gestikulerer et unnskyld til de unge frøknene, de tripper verdensroms-vant over, krysser himmelhvevingen og brenner opp i samme sekund. I motsatt retning flyr en due der oppe i himmelrommet, den har festet en beskjed til foten, jeg ser det helt tydelig når den hviler seg mot Cassiopeias østre skulder noen korte sekunder, den vrir hodet, letter og blir borte mot Andromedatåkens slepende ringer. Nei, tenker jeg. Vær så snill. Ikke dit.

Du sover i baksetet, en fornøyd månes skjønnhetssøvn, overlat kjøringen til meg, så kan du sove i ny og i ne. I dine baner er det aldri blåmånemandag, du stiger bare opp igjen noen timer senere med lav profil, dypper deg i svalende verdenshav, og når Solen blinker med lyset bak cirrus-skyer som takk for dagen, da er du igjen på høyden.

Og våknet du og spurte hvorfor jeg, din mest betrodde sjåfør, satt i melankoli, kunne jeg sagt:
– Jeg blir visst sentimental ved fullmånetid. Sorry.
– Skjønner, kamerat, ikkeno’ å si unnskyld for, skulle du sagt, og begge skulle vi visst at det ikke var nødvendig å si noe mer på en god stund.