Blikk mot liv. Til en 20-åring.

Det regnet den kvelden i 1992.
Regnet hadde gått over fra sein ettermiddag, over i grå kveld. Til sist ble også de gule bjørkebladene borte i grått, mørkeblått, og til sist svart. Gatelysene la lyspunkter i det blåsende og våte løvet, vinden satte fart rundt bjørkeleggene, ikke mye, bare nok til at det ble en viftende bevegelse. Jeg hadde sett det så mange ganger før. Men den kvelden ble alle bevegelser, lukter, og alt regn, så mye sterkere.

Det var en klokke på veggen der på fødeavdelingen. Den gikk ikke riktig. Jeg fikk det for meg at hvis den ikke gikk riktig, var det ingen som kunne vite når du egentlig ble født. Jeg sa ifra til ulike typer fagfolk, men de var opptatt med sitt. Og jeg med mitt: Derfor klatret jeg opp på en stol og stilte den klokken. Jeg mener til og med å huske at jeg skiftet batteri, det var et AA-batteri av standard-typen, jeg vet ikke hvor jeg fikk det fra.

Øyeblikket: Det var vått, det var ustoppelige krefter, det var livet på vei ut i friluft.

Og så var det dette blikket ditt. Jeg var den første som så det. Blikket ditt var svart, øynene hadde vært vant til mørke, du myste, ansiktet uttrykksløst, alt var svarte pupiller som med langsomme sveip søkte i rommet. Så stanset øynene dine i mine i noen få sekunder, svarte, dype og blanke, nye øyne som så at det var et annet liv der, og jeg ble livredd, det var et voldsomt øyeblikk av å være observert, du registrerte et annet liv, så slapp du blikket og var fri. Klokka var rundt 2140. Det var det mest besnærende jeg har opplevd i hele mitt liv, og jeg har aldri glemt det.

Siden den kvelden har jeg tenkt på deg hver eneste dag. Siden den kvelden har jeg elsket deg og livet ditt. Det var den kvelden klokken begynte å gå. Jeg vet det, for jeg stilte den. Og nå, tjue år etter, er det vel du som stiller min. Det var slik det var ment, fra begynnelsen.

14 tanker om “Blikk mot liv. Til en 20-åring.

  1. Ja, eg les. Eg har hatt same kjensla, men har aldri vore i stand å formidle nettopp dette det slik du gjer. Det kom nokre tårer.

  2. Jeg skulle gjerne ha født tretti barn, bare for å oppleve akkurat det. Å møte dette mennesket for aller første gang. Det ble bare fire. Det var verdt hvert sekund, minutt, time og dag av smerte. Denne helt nye kjærligheten, som aldri kommer til å dø. Uansett alt …
    Vi er heldige, Arvola, som har fått oppleve det.

  3. Den første gangen jeg leste en tekst av deg, det er vel to år siden nå, (dette minner meg på at jeg har et mange måneder gammelt utkast i e-postboksen min, den er til deg), så klumpet det seg til i halsen min og det kom noen tårer. Det var også en beskrivelse av denne fødselen. Det var en annen vinkel, men jeg kjente den samme kjærligheten.
    Jeg tror jeg satt med samme tanke da, som jeg sitter med nå, tror kanskje jeg skrev noe av det samme som jeg skal skrive nå: Jeg gleder meg til å oppleve det. Det skal jeg, en dag. Snart håper jeg.

    • Dagen kom! For en dag det ble. Det blåste og regnet på kvelden. Den ene barnepleieren kalte det storm, tydeligvis lenge siden hun hadde flyttet fra vestlandet.

      Blikket hans. Du beskriver det så godt. Jeg jobber med en tekst nå om denne opplevelsen. Det er vanskelig.

      Dagen kom, og jeg kommer aldri til å glemme det. Det var så sterkt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *